Snehvite ryper trykker mot bakken. De ligger stille og venter, usynlige. Vi er to, de er minst hundre. Undertegnede på truger legger 30 meter bak meg før en hvitkledd hare skvetter opp fra intet – pang(!). Haren nærmest geiper i det den løper forbi, godt og vel 30 meter unna. Ved enden av krattet stanser vi for å stake ut neste kurs. Det tar ikke mer enn halvminuttet før bakken letter 50 meter foran meg og tilsynelatende flyr rett i fanget på min venninne, som er på sin første rypejakt. «SKYT!» Men, den store hvite skyen har skiftet retning og seiler avgårde over det snødekte landskapet mot tryggere grunn. Det var minst 15 i dette kullet. And so the story goes on.. Vi var ute i litt over 2 timer og må ha sett godt og vel over hundre ryper til sammen. De spratt opp og suste rundt som spøkelseskladder på god avstand. 1-0 til Finnmarksrypene!

Heldigvis var vertskapet godt forberedt. Det ble både rypemiddag, storbål og SPA denne lørdagen. Makan til gjestfrihet og hyggelig selskap skal man lete lenge etter.

Hadde jeg kunnet, ville jeg flyttet til Finnmark på flekken. Jeg hadde kjøpt meg hus og sjå ved sjøen, scooter, fiskebåt og livnært meg av fiske og jakt (det er lov til å drømme sant?).