Torsdag 30. november: Klokken er 0415 i det vi kjører hjemmefra med retning Fredrikstad. Her venter Rolf Svendsen som skal ta oss med på andejakt. Vester er på, hagler og lokkeender er om bord. Nå kaster vi loss og putrer ut mot Østfolds skjærgård i svarteste mørke, mens snøen daler ned…

Det er viktig å komme seg på post mens det enda er mørkt.

Rolf er godt kjent i farvannet og vet akkurat hvor vi skal. Han manøvrerer trygt mellom grunner og skjær. Kristine (7år) smiler under den varme buffen og holder på lua så den ikke blåser av der vi suser bortover vannet. I det vi nærmer oss det utpekte skjæret oppdager vi til vår overaskelse at vi ikke er alene på vannet. To ivrige jegere har kommet oss i forkjøpet og kapret «vårt skjær» denne morningen (klokken 0615). Vi glir forbi. «Ja, ja!» så har jeg lært at det gjelder å være fryktelig tidlig ute om man skal sikre seg gla´posten på andejakta.

Nytt skjær, nye muligheter. Lokkeendene er satt ut og det slår meg plutselig at jeg nå er inne på det kanskje mest fryktede kapittelet på jegerprøven, nemlig artskunnskap, ender! (skummel musikk…)

Rolf er en erfaren jeger og styreleder i Borge JFF. Legg merke til «jakt boksen» han har med. En smart sak når man jakter ved vann.(Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

«De er jo like alle sammen, jeg stryker garantert om jeg får masse gakkgakk spørsmål på prøven!».

Nei, dette greier du! De er faktisk ganske ulike når man ser nærmere på de. Utfordringen kommer først når du skal gjenkjenne flokken som flyr rett mot deg i full fart, fra undersiden. Da er det kjekt å ha lest seg opp i forkant (I did!).

Så sitter vi her da, på et skjær i Østfold og venter på morgentrekket.

Selv med solid sitteunderlag og sovepose blir det fort kaldt for små tær på post. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

Det lysner og plutselig hører vi den karakteristiske hvinende lyden til kvinanda. Nå kommer de…en middels flokk i godt driv og jeg gjør meg klar men, de er skeptiske og lander et godt stykke unna. Rolf fyrer et «letteskudd» med .22´en etter en stund. Så flyr de, i feil retning. Kort tid etter jomer gjenklangen av to skudd fra skjæret der vi egentlig skulle sittet. Nå sukker både jeg og min datter, lettere oppgitt.

Jeg kunne fortsatt historien og skildret omgivelsene og stillheten. For stille var det, uvanlig stille! Etter 5 timer sendte vi Rolf ut som «fuglehund» med båt, men skjærgården var så godt som blottet for fjærkledde resten av denne dagen. Ikke en fugl å se eller høre!

En uvanlig stille dag. Rolf kjørte rundt i skjærgården for å lete, men ikke en fugl å hverken se eller høre. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

Ingen tid å ta av hørselvern når små tær er kalde. (Foto: Anine Gutubakken Byles, gjenbruk ikke tillatt)

På vei tilbake varmes kalde små tær på magen min. I dag var det ikke like stas å være med mamma på jakt.

Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vel i land tar vi turen innom Rolf og hans kone. Med oss hjem får vi både stokkand og ærfugl, samt en «hemmelig oppskrift». Kristine får også med seg et lite rådyrgevir på plate og noen felte småtagger. Et meget godt plaser på såret for en litt trøtt 7-åring, som endelig har fått varmen igjen. Hun vil ha det med på skolen. Vise frem for klassen og fortelle de andre om rådyr, feiing og felling. Noen vil kanskje kalle meg rar, men når jeg hører dette blir jeg tvers igjennom stolt og faktisk litt blank i øynene. Alle timene vi har sammen, ute i skogen, på turer og jakt, hun lærer…

Tross manglende fangst gleder jeg meg skikkelig til å prøve andejakt på ny i 2018. Jaktformen er spennende og mye mer krevende enn man først tror. Dessuten, nå har jeg jo god tid til å pugge enda flere ender før sesongen.

Oppskriften skal straks testes også. Så får vi se hvor lenge jeg greier å holde den hemmelig…

JAKTEN PÅ NORGE FORTSETTER I 2018