Jakten på Norge – JegerStine

Category: Jakten på Norge (Page 1 of 2)

Første fall for egen hund

On 17. november 2019

Jeg står der skjelvende og hører Ronja komme mot meg i full los. Det ryker av løpet i det jeg knekker hagla, og plutselig strømmer det på med minner. Alle timene jeg har hatt i skogen i disse 3 årene som jeger raser plutselig gjennom hodet som lysbilder.

Og så, tar følelsene fullstendig av.

JAAAAAA! roper jeg, og løper Ronja i møte på fallet. Stolte tårer renner i strie strømmer nedover kinnet, og jeg roper igjen; JAAA! Jeg setter meg ned på knærne og stryker fingrene gjennom pelsen på det vakre rådyret, mens jeg roser hunden min ustanselig. Hun er tydelig stolt. Det er vi begge – stolte som påfugler.

Der og da falt alle brikkene på plass. Jeg hadde felt rådyr for min aller første jakthund, for første gang. Alle timene i skogen, all trening, alle opplevelsene til nå – ble samlet i ett intenst øyeblikk. Jeg var mildt sagt euforisk.

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=r4IY9VBZ0CY[/embedyt]

Det er nå 3 år siden jeg tok jegerprøven, og gudene skal vite jeg har hatt mange timer i skogen siden da. Spesielt på rådyrjakt.

Min første rådyrjakt fant sted 27. September 2016. Jeg var førstegangsjeger, og var invitert med av NJFF og God Morgen Norge på TV2 – til en reportasje om nettopp rådyrjakt og den positive utviklingen av kvinnelige jegere i Norge. Den dagen kommer jeg nok aldri til å glemme. Den dagen endret nemlig livet mitt…

Klokken var vel rundt 6 da vi møttes den morgenen. Jegerne, fotografen, reporteren med den hvite lua, og jeg – en rimelig nervøs og veldig spent førstegangsjeger. Hva hadde jeg i vente?

Etter et lite intervju foran bålet var det så tid for jakt. Jeg skulle være med Anne Mette Kirkemo (fylkessekretær i Buskerud JFF) på post, og med oss hadde vi fotografen, og reporteren Knut. Det tok ikke lange tiden fra hunden ble sluppet til det ble los. Men, selv for en helt blank førstegangsjeger ble det raskt åpenbart at det var liten sannsynlighet for at losen skulle komme vår vei. Det er nemlig ingen fordel å ha med seg en fotograf som til stadighet må flytte på seg, og en skikkelig skravlesyk reporter når man sitter på post. Men, lyden av losen gav meg like fult gåsehud fra første boff. Jeg var hypnotisert!

Gjengen på post.

En ganske så spent førstegangsjeger…

Da sendingen var over og TV2 hadde forlatt skogen tok vi fatt på en ny runde, og denne gangen fikk jeg sitte alene. Jeg husker jeg satt musestille i min egen kropp og bare ventet på å høre musikk i skogen igjen, men den lyden jeg straks skulle få høre var hverken fra los eller rådyr. Det knaket plutselig i tetta bak meg, etterfulgt av en slags pesing og prusting. Det kom nærmere, og jeg satt der stiv som en statue med puls i 120. Ut av tetta, bare 7 meter fra meg braste det plutselig ut en flott elgku. Hun stoppet opp og kikket på meg, mens lyden av prustingen kom stadig nærmere.

Gåsehuden reiste seg raskt på hele kroppen – i det kongen selv steg frem bak kua. Jeg husker jeg følte meg enormt….liten, der jeg satt på en tue og kikket opp på disse majestetiske dyrene. De stod der noen sekunder og så på meg, men det var tydelig at oksen hadde klare planer for hva som skulle skje videre den dagen, og de to prustet seg straks videre innover i skogen. FOR ET ØYEBLIKK!

Selv om det ikke ble noe rådyr dro jeg allikevel hjem med sekken full av opplevelser, og på toppen av det hele skulle det vise seg at jeg også hadde truffet blink på en helt annen arena denne dagen, nemlig kjærligheten.

Den snakkesalige reporteren med den hvite lua, Knut Torgersruud Jr. – svarte JA(!) – da jeg fridde til han nå i høst.

Han sa JA, 24.10.19! Foto: privat

(Ryktene sier visst at det kommer til å bli et helt vilt bryllup….)

Det ble mange timer med rådyrjakt videre den høsten, både på smygjakt i Aurskog og som gjestejeger i Vestfold. Jeg var også på skogsfugljakt, duejakt og revejakt. Men, lyden av rådyrlos hadde hypnotisert meg fra første sekund og to år senere kom dermed Ronja Jr. inn i livet mitt, som min aller første jakthund.

Ronja, er en Basset fauve de bretagne og en drivende hund som jeg ønsket å bruke til både rådyrjakt og blodspor. Å skulle trene jakthund var nytt for meg, så her var det bare å starte i det små med dressur og trening, søke råd og erfaring – og ikke minst; komme seg ut i skogen.

1,5 år senere feller jeg rådyr for min aller første jakthund på Frosta i Trøndelag, kun 2 timer etter at Arne Jørstad hadde felt første dyret for henne.

IKKE NOK MED DET…

Uken etter fikk pulsen atter kjørt seg, da jeg meldte oss opp til blodspor- og fersksporprøven. Gjett hva –> VI GREIDE DET, og Ronja er med det nå også offentlig godkjent ettersøkshund.

Å få oppleve så mange gode resultater av all trening og samarbeid med sin firbeinte jaktvenn på en uke er rett og slett så RÅTT, at jeg knapt finner ord for det, annet enn at jeg er ekstremt takknemlig.

Sammen er vi dynamitt! 🙂

På disse 3 årene har jeg hatt en enorm reise, og ryggsekken er nå så proppet av fantastiske jakt- og naturopplevelser at jeg knapt greier å forstå alt jeg har vært så heldig å få være med på.

Livet som jeger har uten tvil vært en enorm berikelse for meg, og jeg kan knapt vente på alle opplevelsene som bare ligger der ute og venter. Om du går med en liten drøm å ta jegerprøven har jeg et klart og tydelig budskap: GJØR DET, GJØR DET, GJENNOMFØR DET!

#JAKTGLEDE

Et halvt års jakteventyr

By JegerStine

On 22. august 2019

In Jakt, Jakten på Norge

Ja, du leste riktig! Fra og med august 2019 til og med februar 2020 er jeg nemlig på mitt livs største eventyr, til nå (sånn, med unntak av det å bli mor for 9 år siden så klart). Det neste halve året skal jeg jakte og fiske meg gjennom store deler av landet, og nyte friluftslivets glade dager både til fots og på ski. Mesteparten alene, men heldigvis får jeg også følge noen uker, av verdens beste jaktkompis, turvenn og datter – Kristine (9år). Og så må jeg ikke glemme min firbente turvenn Ronja (18mndr) da så klart, min første jakthund, en Basset fauve de bretagne.

FOTO: Siv Dolmen/Dine Penger.

Dette eventyret ønsker jeg å dele – og det vil jeg gjøre løpende i sosiale medier, men jeg har også investert et godt forskudd på arv i lyd og video (uendelig stor takk til deg mamma!), for å kunne dele et litt større bilde av det hele med dere i fremtiden. Det har seg nemlig slik, at min lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv sitter ganske så dypt inni hjeret, og dette er langt mer enn «et friår» for å leve ut 30-årskrisa. Jeg har et større budskap på lager, som jeg nå ønsker å få frem – i håp om å inspirere, og forhåpentligvis hjelpe flere der ute til å se gleden og gevinsten av et aktivt friluftsliv.

La meg forklare nærmere;

Det hele startet for nærmere 36 år siden, da en bestemt og målbevisst frøken så lyset for første gang på Finnsnes, 2. oktober 1983. Jeg er ganske sikker på at spiren til denne drømmen kom til i mine første leveår på Setermoen, for allerede som 3-åring la jeg ut på mitt første eventyr, alene, på 3-hjulssykkel nedover E6 – på jakt etter is. Det var kanskje også allerede her jeg begynte å misslike det å «gå i kø» når jeg først skulle ut på eventyr, for det ble en sabla lang kø langs hovedvegen den dagen har jeg blitt fortalt…

Vel, denne ekspedisjonen ble til slutt avbrutt av mine foreldre (som var litt blekere enn normalt den dagen), men eventyrlysten vokste videre i meg, og det samme gjorde gleden over å VÆRE i naturen.

Videre gjennom oppveksten fortsatte jeg å oppsøke naturen. Mamma og pappa var flinke til å ta oss med ut på turer, både i telt og under åpen himmel og jeg kan knapt huske en sommer der fiskestangen ikke var en forlengelse av armen. Mine to eldre søstre var ikke like bitt av fiskebasillen men, jeg var pappas faste tur- og fiskevenn, og sammen reiste vi på fisketurer rundt omkring i landet, eller dorget rundt i Oslofjorden ved enhver anledning. Når pappa ikke var hjemme, satt jeg enten pal på brygga med stangen, eller tok GH´n med 9.9 hester´n ut for å fiske, og følelsen av å ha «skaffet maten selv» lærte jeg meg tidlig å like, men – noen jegere har jeg aldri hatt i familien… Ikke kjente jeg noen som drev med jakt heller, så da jeg for tre år siden bestemte meg for å ta jegerpøven var dette et valg jeg tok helt upåvirket fra omverdenen, rett og slett fordi jeg ønsket enda en dimmensjon til det friluftslivet jeg allerede er så glad i, og for å komme enda nærmere på naturen og kunne høste av overskuddet.

Foto: privat. Ett av mange gode minner fra oppveksten, på fisketur med pappa.

Foto: privat. Bukkejakt i Farsund. Kristine vet godt at maten ikke vokser i frysedisken.

ET VENDEPUNKT I LIVET!

For meg har jakta blitt et vendepunkt i livet. Det var nærmest som å «komme hjem», om man kan si det sånn – og jeg vil gjerne utdype dette litt, for at dere skal forstå hvorfor jeg føler så sterkt for nettopp jakt, fiske og friluftsliv som jeg gjør;

For, på et tidspunkt i livet overtok vi huset til mormor og bestefar på Snarøya i Bærum, og det var her jeg skulle vokse opp. For de som kjenner til uttrykket «Blærumsjente» så kan jeg vel si at jeg ikke helt passer den beskrivelsen. Naturen har alltid ligget nærmere mitt hjerte enn interesse for pene kjoler, musefletter, eller neglelakk og shopping. Jeg var hun som alltid var møkkete, klatret i trærne, lagde kruttlappbomber og lekte krig i skogen med gutta, gjerne iført en gammel gassmaske fra 2. vk som jeg tyvlånte fra pappas samleobjekter…eller jaktet på fugler med hjemmelaget pil og bue i Mortenskogen rett ved huset.

Foto: privat. Aldri vært redd for å bli møkkete…

Åh, ja – jeg kan jo legge til at jeg er oberstdatter (stolt en som sådan), og mer enn gjerne var med å skyte på bane, eller på blink i skogen med pappa når anledningen bød seg.

Foto: privat. Jeg sa aldri nei til å være med på skytebanen med pappa.

Kort sagt; følte jeg meg vel aldri helt «hjemme» i miljøet der jeg vokste opp og ganske så ofte kunne jeg føle meg både litt annerledes, og ensom. Og det er her poenget bak denne lange introduksjonen ligger:

Etter jeg startet med jakt, fant jeg raskt en tilhørighet. Jeg har de siste tre årene fått flere nye (gode) venner og bekjentskaper enn tilsammen resten av livet. Miljøet jeg har møtt er spekket med fantastiske, rause og imøtekommende mennesker, som alle snakker «samme språk» som meg. JEG ELSKER DET!

Gjennom jakt er det lett å bygge vennskap. Hvorfor? Det har jeg reflektert mye over det siste året, og jeg vil forklare det slik jeg opplever det:

Når man er på jakt deler man øyeblikk og opplevelser sammen, ute i naturen. Man er tilstede, ikke på nett – men rundt bålet, i skogen, eller man hjelper hverandre med vomming, partering, rydding av poster osv. Man er et team, og man samarbeider, skaper tillitt til hverandre – og mestringsfølelse, som jo er noe vi alle har godt av å kjenne på. Man jobber for et felles mål og samtidig gleder alle seg over å se at andre lykkes. Vi heier på hverandre, og uavhengig av om man er på individuell jakt, eller lagjakt – så vil en jeger alltid dele sine opplevelser og erfaringer fra dagen, og på den måten er det lett å prate sammen. Vi bygger raskt historier, vi lytter til hverandre – og for meg er dette den ultimate oppskriften på vennskap.

Foto: privat. Fra villsvinjakta i Sverige.

Dette gjelder jo selvsagt ikke bare jakt, men for alle deler av friluftslivet, og for enhver idrett eller hobby der man måtte finne at sitt hjerte ligger nærmest, men det jeg personlig synes er spesielt fint med jakta er at jeg kan komme som akkurat den jeg er…og det er godt nok. For meg dreier det seg ikke om å være best, gå lengst, være sterkest eller mest mulig ekstrem, men om å VÆRE DER JEG ER, og DET er lett når man er ute i naturen og har tid til å nyte alle de flotte inntrykkene den har å by på, sammen – og alene.

Foto: privat. Fra elgjakta i Hedmark 2017. God stemning rundt kaffebålet.

Så, når jeg nå legger ut på tur er det ikke med mål om å være ekstrem eller oppnå store bragder som jeg kan skryte av i ettertid, men heller om å finne lykken og roen, om jeg kan si det sånn. Naturen er, og har alltid vært det stedet der jeg føler meg hjemme, akseptert og LYKKELIG – og den lykken er noe jeg unner alle å oppleve 🙂

Veien blir til mens man går seg vill…

Hvor går ferden?

Etter 10 dager på bukkejakt i Farsund sammen med min datter går nå ferden videre til reinsjakt på Snøhetta. Her blir jeg værende i 4 uker for å oppleve jakt, fiske og naturen i Dovrefjell, før jeg siden reiser nordover for elg- og rypeakt i Finnmark i to uker, også med min datter. Så, går veien sørover…og akkurat hvor, er det vær, vind og tilfeldighetene som bestemmer.

«Veien blir til mens jeg går meg vill» bruker jeg å si, men – om du bor i nærheten av Setermoen er det nok ikke usansynlig at du på et tidspunkt vil få øye på en 36år ung jente, på jakt etter nye eventyr…og kanskje en is på veien 😉

Jeg vil si som Tonje Blomseth sier så fint: FØLG DRØMMEN, IKKE STRØMMEN!

Har man en drøm, så ikke vent til det er for sent. La meg være ærlig: slike eventyr vil aldri passe inn i et A4 liv – man må helt enkelt «make it happen». Personlig har jeg tatt et halvt års permisjon fra jobb og avskilter bilen et halvår for å kutte kostnadene. Jeg har aldri vært lengre borte fra min datter enn 12 dager, og gruer meg som rakkern til savnet, men heldigvis får hun vært med meg på deler av eventyret. Heldigvis har jeg en fantastisk eksmann, som er verdens beste pappa for henne – og jeg vet han tar godt vare på henne mens jeg er borte. Jeg har også verdens beste kjæreste, og tre bonusjenter som jeg også kommer til å savne masse, i tillegg til resten av familien. Jeg er uendelig takknemlig for all hjelp jeg har fått og får av alle de rundt meg – som er med på å gjøre dette mulig.

Med meg på turen har jeg også fått fantastiske sponsorer;
Norges jeger- og fiskerforbund, Norges fjellstyresamband og iNatur, som alle er med på å gjøre dette gjenomførbart. Takk for at dere vil være med meg på turen!

Jeg har også noen utstyrsleverandører, og disse vil jeg presentere litt senere.

FØLG GJERNE TUREN PÅ INSTAGRAM OG FACEBOOK DET NESTE HALVÅRET.

SKITT JAKT – SKITT FISKE OG GOD TUR TIL DERE ALLE!

Gåsejakt i Vestfold

By JegerStine

On 25. februar 2019

In Jakt, Jakten på Norge

Sommeren er på hell og bladene daler ned på panseret. Jeg er i Tønsberg i Vestfold, der jeg har blitt invitert med som gjestejeger. I kveld skal det jaktes grågås!

Dette er relativt krevende jakt, av ulike grunner. Jakt på gjess og ender krever nemlig korte haglehold, blant annet pga. fjærdrakta, men også for å kunne se hvilken art det er.

Greier DU å skille grågåsa fra hvitkinngåsa i flokken som passerer, og vet du konsekvensene ved å felle feil gås?

Flere biler parkerer foran meg langs jordet og ut kommer en gjeng med glade, grønnkledde jegere i ymse kamuflasjedrakter. I motsetning til hjortevilt har nemlig fuglene godt fargesyn, så her gjelder det å gå i ett med omgivelsene. Et stort lass med lokkegjess blir trillet ut på åkeren, og et varselskilt henges opp ut mot veien som passerer oss: «Jakt pågår».

(Foto: privat – ingen gjenbruk uten tillatelse)

Det er ikke første gang laget her har meg seg jegere på opplæringsjakt. «Gåsejakt er dessverre ikke så enkelt å arrangere alene, så vi synes det er fint å kunne ta med noen ferske jegere i blant», får jeg høre – og dette stemmer forsåvidt godt med egne erfaringer. For, om du skal jakte gås kreves det en del forarbeide og gjerne litt utstyr – til en ikke så rent liten sum heller (relativt så klart). Utstyret krever også en del oppbevaringsplass.

Bare denne kvelden plasseres det ut om lag 40 lokkegjess, og her har laget valgt å kjøpe så naturtro lokkefugl som mulig. Gåsa er nemlig ikke lettlurt, så det kan lønne seg å bruke «kvalitetsgås» for å ikke bli tatt på fersken. I tillegg til lokkefugl brukes også lokkelyder. Disse kan du bl.a. finne i appen til NJFF (lokking på gås bør brukes sammen med lokkefugl, ikke alene).

(Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

MEN, før du i det hele tatt kan starte må du jo ha et sted å jakte. Da trenger du selvsagt grunneiers tillatelse, og for å finne aktuelle plasser gjelder det å kjenne trekkrutene til gåsa. De slår seg nemlig ikke ned på vilkårlige åkere, så her bør du faktisk investere tid i observering i forkant. Det sier seg da kanskje selv, at det ikke er «bare bare» for en ivrig jeger fra by´n å finne hotspot for gåsejakt sånn uten videre…

Vel, her i Tønsberg har de gjort grundig forarbeide, og alle begynner å bli klare. Selv grunneieren har akkurat vært innom og hilst på. Lokkefuglene er nøysommelig plassert og vi legger oss til rette. Både hansker, caps og maske er på – nå er det bare å vente.

Brått høres en den umiskjennelige lyden av gås. Først to, og så – kort tid etter, kommer en hel skokk flyvende over oss. «Hold ansiktet ned!» hvisker Robert. De første to er såkalte «speidere». Det høres kanskje flåsete ut, men saken er den at gåsa er ganske så skeptisk, og smart. Påtagende ofte er det nemlig slik at det først kommer noen få enslige gjess for å sonderer terrenget, og dersom disse finner grunn til misstanke vil de ikke lande på jordet. Resultatet er at de tar med seg hele flokken videre til tryggere grunn (og det er ikke det jordet du sitter på, så her gjelder det å holde seg godt skjult). Speiderne flyr en runde over åkeren, før de snur mot vinden – og går inn for landing, RETT mot oss. Nå gjelder det bare å få de nærme nok, og selvsagt passe på sikker skyteretning. «NÅ!» roper Robert – og vi spretter opp og løsner skudd. Gås ned!

Robert forter seg tilbake i det flere gås kommer inn mot jordet (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Robert løper ut og henter den, og i det samme ser vi resten av flokken snu i ytterkanten av åkeren. Han hiver seg ned og skjuler ansiktet igjen. Forsiktig kikker jeg mellom gresset og ut mot åkeren. Her kommer de! PANG! Tre nye faller…

Ut over kvelden løsner det – og det blir flere gås! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse).

Ny flokk kommer kort tid etter, men støkkes og flyr videre. Den neste timen er det stille, og det virker en stund som om gåsa har lagt seg for kvelden. Men, så(!) løsner det plutselig. Flere mindre flokker kommer vår vei, og innen kvelden er omme er det totalt felt 21 gås, på 8 jegere.

Lokkefugene samles inn, og vi trekker tilbake til bilene. I bagasjerommet mitt ligger nå 7 gjess. Blandt de – mine 2 første. Jeg er nemlig så heldig at jeg får noen ekstra fra de andre. Nå gleder jeg meg til å komme hjem å ta fatt på arbeidet!

Lokkegås samles inn. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Vel hjemme på kjøkkenbordet blir gåsa flådd. Pga. litt lite plass, er det kun brystfiletene jeg tar ut – disse vakumerer jeg, og legger i kjøleskapet til modning. 40 døgngrader.

14stk fileter klare til vakumering og modning. (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

10 dager senere lager jeg mitt første måltid av grågås. En noe egen vir på en oppskrift jeg fant på Apretif.no: Tom´s farserte gåsebryst. Resultatet? Jeg hadde faktisk ikke ventet at gås skulle være SÅ mørt og smakfult, men dette er rett og slett HIMMELSK! Neste på listen nå er speket gåsebryst – og så, må jeg vente en hel sessong igjen før jeg forhåpentligvis kan fylle fryseren med mer av denne fantastiske råvaren.

Kvernet bryst, lever og hjerte (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

Kjøttet ble både saftig og utrolig smakfult! (Foto: privat. Ingen gjenbruk uten tillatelse)

HVA SYNES JEG OM GÅSEJAKT? Lyden, listen, laget, spenningen og ikke minst smaken(!) – gjør at gåsejakt så absolutt vil forbli på min årlige «jaktliste».

HVORDAN KOMME DEG PÅ GÅSEJAKT? Vel, her er det flere veier å gå – avhengig av hvilken situasjon du er i. Bor du som meg, i tettbebygd område uten tilgang til «gåsejorder» i nærheten – kan det lønne seg å ta kontakt med lokallaget ditt (NJFF.NO) og se om de tilbyr opplæringsjakt på gås. Ønsker du, og event. fler å gå sammen og ordne alt selv, trengs så klart grunneiers tillatelse + utstyr – og tid til research. Et annet tips er selvsagt å bruke eks. facebook, der man kan finne flere grupper innen de ulike jaktkategoriene. Meld interesse – og vær frempå!

HUSK at du som jeger selv må ta initiativ! Jobb aktivt for å utvide nettverket ditt, både i SoMe, på skytebanen og i samtale med andre jegere. Ikke sitt hjemme og vent på invitasjoner, men vis at du er interessert og ivrig. Vær konkret på hva du ønsker, og spør direkte om og når du kan være med. Det er et hav av fantastiske medjegere og engasjerte folk i de ulike lokallagene omkring som mer enn gjerne vil dele av sin kunnskap og hjelpe deg ut på jakt – om du bare jobber for det!

SKITT JAKT!

Seljakt i Nordland

By JegerStine

On 20. april 2018

In Jakt, Jakten på Norge

Det skrives lite om seljakt i dag sammenlignet med andre jaktbare arter men, sel er en fantastisk ressurs som absolutt tåler dagens lys og mer fokus i mine øyne. Kjøttet er lite tilgjengelig, med mindre man jakter det selv eller kjenner noen som gjør det. Årsaken er nok at det er få som jakter sel i dag, til tross for en solid bestand og trygg forvaltning. Selkjøtt regnes av mange i dag som en delikatesse, men det er få som vet hvordan man tilbereder det.

«Evig eies kun et dårlig rykte» sies det, men fordommer er ofte basert på mangelfull kunnskap og gamle rykter. Med i dragsuget forsvinner også viktig kunnskap om ivaretakelsen av denne fantastisk råvaren, med mindre man tar grep og tør å prate høyt om det. Seljakt skal ikke sammenlignes med fangstens dårlige rykte fra gammelt av. Det stilles like strenge krav til sikker og human jakt som for andre arter, det er god matauk og det er dessuten viktig å opprettholde en levedyktig bestand på et nivå som gjør at den ikke er til skade for fiskerinæringen.

Fra en fersk jeger´s perspektiv – her er min opplevelse av seljakta i Nordland:

Torsdag: Solen skinner over Helgelandskysten og båten glir rolig gjennom vannet mens vi speider etter steinkobbe gjennom kikkerten, Arne, Leif-Ove og jeg. Det er sjeldent man finner sel på land. Som regel er alt man ser det lille hodet som stikker opp i havoverflaten når den skal trekke luft. Dette er en krevende jakt, med et svært lite treffpunkt (hjernen – ca 60mm ved sideskudd) som krever presisjonsskyting. Den foregår i hovedsak liggende med annlegg, fra skjær eller holmer, så det gjelder å trå varsomt på glatta og ha klær som tåler skarpe skjell og kanter.

KOBBE(!) hviskes det plutselig.

Leif-Ove snur båten og vi kjører tilbake mot en nærliggende holme. Jeg får et glimt av den gjennom kikkerten, der den ligger på et lite «fløskjær». Pulsen øker. Vi går i land på baksiden av holmen. Det er så godt som vindstille. Ulempen med at den ligger på skjær er at selen både lukter og ser svært godt, og på havet er det lite kuppert terreng og dårlig med vegetasjon å skjule seg bak. Arne og jeg kryper langs bakken, inntil det ikke er mulig å komme nærmere uten å bli oppdaget. Jeg legger meg i posisjon og sikter inn, mens Arne tar frem avstandsmåleren. 133m…Avtrekket skjer på rolig utpust. Et perfekt skudd! Nå gjelder det å komme seg ut i båten og få den om bord.

Første steinkobbe. (Foto: privat, gjenbruk kun ved tillatelse)

Seljakt krever presisjonsskyting. Avstand 133m, treffpunkt 60mm. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Vel tilbake på brygga setter vi straks i gang med arbeidet. Det er viktig å skjære vekk alt spekk fra kjøttet så raskt som mulig, for å unngå usmak. Å flå, eller å «spekke» selskinn, er også en tidkrevende jobb, særlig når man er fersk. Kort fortalt så må man først flå skinnet fra selen, deretter må man skjære vekk mest mulig av spekket uten å ødelegge hårsekkene, eller skjære hull i skinnet. Leif-Ove viser hvordan det skal gjøres, og jeg følger nøye med før jeg prøver meg. Etter endt arbeid blir det skylt, før vi legger det med skinnsiden opp (pelsen ned) og strør godt med salt over. Dette er for å trekke ut mest mulig av fuktigheten før garving. En komplett skalle skal også bli med hjem. Den skal kokes, blekes og blant annet brukes til undervisning.

Arne og Leif-Ove strekker skinnet før det skal skal saltes. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er mye spekk som skal skjæres bort fra skinnet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Kjøttet renskjæres og vakumpakkes. ((Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Solen brenner i det den er på vei ned bak horisonten, og snødekte topper speiler seg i stille hav og pastell. Vi avslutter dagen med en fisketur og jeg føler meg mildt sagt priveligert som får oppleve så mye vakker natur.

Hvem trenger syden, når vi bor i verdens vakreste land?

«Født for å jakte, tvunget til å jobbe». Arne har vært aktiv i forbundet i mange år og er en erfaren og dyktig jeger. Jeg kunne virkelig ikke ha vært mer heldig med «guidene». (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Leif-Ove har vokst opp på Sør-Solvær og kjenner farvannet godt. Han er en erfaren og dyktig jeger, og sammen med Arne tror jeg lett de kunne vunnet NM i tørre vitser. Jeg har ikke ledd så mye på lenge som på denne turen. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Fredag: En god natts søvn følges opp med en solid frokost, før vi setter kursen mot havet og kveita. Men, denne helgen var kveita lite villig, selv om Arne vist nok hadde napp av en skikkelig sværing… Det blåser litt mer i dag, noe som er bra for fiske, men ikke så gunstig for seljakta. Stenger byttes ut med kulegevær og kikkert før vi på ny legger ut mellom holmer og skjær. Vinden løyer. Arne og jeg går i land på et skjær og legger oss på hver vår side, mens Leif-Ove kjører litt rundt for å speide.

Jakt på sjøen setter spesielle krav til sikkerhet, særlig mtp. fare for rikosjett. Den potensielle rekkevidden for en avfyrt kule setter store krav til jegeren når det gjelder å undersøke fare for å treffe andre båter som kanskje driver fiske bak skjær og holmer, hus og hytter m.m.

Leif-Ove melder om kobbe bak skjæret til høyre. Når man ligger på tang er det viktig med godt anlegg og kjekt med liggeunderlag. (Foto: Stine Hagtvedt – gjenbruk kun ved tillatelse)

«KOBBE!» hører vi over jaktradioen. Leif-Ove har oppdaget en like bakom skjæret vi har foran oss, ca 300m unna. Vi venter spent, lenge, men selen har andre planer og kommer ikke vår vei. Å bedømme avstand på sjøen er forøvrig svært vanskelig og avstandsmåler er nesten et must.

Vi flytter oss til nytt sted, en større holme. Etter få sekunder oppdager jeg 2 steinkobber i vannet, på hvert sin plass, rundt 350m unna. Vi bråstopper og kryper ned for å ikke være i silhuett. Selen dukker under og vi forter oss å løpe mot en bedre posisjon og legger oss ned på bakken. Den ene dukker opp på ny, denne gangen litt nærmere.

Ser du selen? I videoen kan du se hvor langt unna det faktisk er. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Det er umulig å vite hvor eller når den dukker opp igjen, og vi vurderer å flytte oss til et annet skjær som er litt nærmere. Men, så dukker den plutselig opp igjen – 116m! Dette er en helt annen situasjon enn dagen før. Nå er det ikke bare selen som er i bevegelse, men havet også. Lysreflekser fra vannet og selv små bølger krever sitt, og jeg har ikke lang tid på meg før den går under igjen. Det gjelder å bevare roen. Skuddet går – treff!

Gutta har fått den opp i båten. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Gutta springer til båten og kjører fort ut for å hente den. Om selen flyter eller synker, avhenger av om man treffer luftrøret eller ikke. Synker den på 200 meters dyp er det ikke særlig sansynlig å få den opp. Er det grunt nok kan man enten få fisket den opp eller dykke ned å hente den. Jeg sitter igjen på holmen og følger med, skjelven som et aspeløv. Den flyter, og de får dratt den inn til land og opp i båten. Jeg puster lettet ut! Denne gangen går det raskere å flå og spekke. Kjøttet renskjæres, vakumpakkes og fryses sammen med gårsdagens fangst og skinnet saltes.

(Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Hadde jeg kunnet, hadde jeg flyttet hit tvert! For et fantastisk sted. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Skinnet saltes for å trekke ut mest mulig fukt. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

2 sel på 2 dager, er langt mer enn jeg turte håpe på. Det er ikke slik som mange kanskje tror, at selen ligger stille i hopetall på skjær og holmer og er lett å komme inn på. Tvert imot. De er vanskelige å få øye på, har gode sanser, det er krevende forhold, og alt i alt er dette en annerledes, men veldig spennende jakt som jeg ser frem til å bli med på igjen!

Lørdagen blir det selvfiska torsk til middag. Gutta fisker sei til agn for kveiteline, men kveita har andre ting å ta seg til, og biter ikke på denne helgen. På ettermiddagen blir det nok en spennende jakt, denne gangen erstatter jeg kulegeværet med kamera, i det Arne sniker seg innpå. Hvordan det gikk, kan du se i videoen helt til slutt.

Leif-Ove og Arne setter kveiteline. Det var nok enda gytetid for kveita – og fangsten uteble. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Mat må man ha… (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse)

Selvfisket torsk til middag. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk kun ved tillatelse

Havets stovilt

For å delta på seljakt må man ha avlagt skyteprøve for storviltjegere. Man må også søke om tillatelse fra fylkeskommunen i det området man skal jakte i og passe på å holde seg oppdatert om gjenværende kvoter, og selvsagt levere fangstrapport løpende. I dag er det Fiskerimyndighetene som har det totale forvaltningsansvaret for kystsel og som årlig fastsetter kvoter, jakttider for de ulike artene og regler for gjennomføringen av jakten.

Jakttider

Havert
For havert kan det i områdene sør for Stad gis jakttillatelse i perioden 1. februar – 30. september og i områdene nord for Stad i perioden 2. januar – 15. september.

Steinkobbe
For steinkobbe kan jakttillatelse gis i perioden 2. januar – 30. april og 1. august – 30. september.

Ringsel og grønnlandssel
For ringsel og grønlandssel kan tillatelse bare gis i perioden 2. januar – 30. september.

Seljakt er definitivt noe jeg gjerne gjør igjen i fremtiden. Det er spennende, annerledes og ikke minst veldig god mat. Tusen takk til Arne og Leif-Ove for all gjestfrihet, god veiledning, overlegent godt humør, latterlig god humor, og en av de vakreste reisene jeg har hatt noen sinne. Vi sees igjen!

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=m69ier43KHY[/embedyt]

SKITT JAKT!

Velkommen til jaktfestival med HOOKED.no

By JegerStine

On 12. januar 2018

In Jakt, Jakten på Norge

VELKOMMEN TIL JAKTFESTIVAL MED HOOKED.no

Jeg er stolt av å være en av foredragsholderne på det som kommer til å bli en sjukt fet jakthelg, spekket med alt ifra gode foredrag, skyteshow, lokke- og slaktekurs og ikke minst live-band, DJ´s og lidenskapelige jaktinteresserte.

Billettsalget er ikke åpnet enda, men om du følger HOOKED.no på facebook kan du følge med på når de åpner for billettsalg.

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=2PzyTOJxxxo[/embedyt]

Hjortejakt på Nordmøre

By JegerStine

On 23. desember 2017

In Jakt, Jakten på Norge

Det er fredag kveld 1.desember og 2 kolli spesialbagasje merket «Firearms» glir bortover på bagasjebåndet. Mauser´n i ett, sluttstykke og ammunisjon i det andre. Køen i sikkerhetskontrollen er kort og jeg har hele 2 timer å bruke på Oslo lufthavn før avreise mot Molde. Sulten gnager. På Humle & Malt serverer de burger av rensdyrkarbonader med utsikt utover rullebanen, men allerede ved første tygg går det opp for meg at man fort blir kresen når man er godt vant med viltkjøtt. Jeg skyller ned en tynn viltsmak med en dobbel americano før jeg tusler sakte mot gaten.

Laget! (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

5 timer senere sitter jeg i en sofa på Nordmøre, nærmere bestemt i Betna, en liten grend i Halsa kommune. Johnny har akkurat servert biffsnadder av elg, med tilbehør etter min smak. Nå snakker vi! Her har jeg fått husrom og skal være med som gjest på hjortejakt hele helgen. Johnny Henden, er jegerprøveintruktør hos Halsa JFF og ivrig jeger. Det første jeg må gjøre er å lese gjennom jaktlagets sikkerhetsregler og rutiner. Jeg signerer på at alt er lest og forstått. Bevisstgjøring av ansvar og sikkerhet – jeg liker det! Vi kaster ikke bort tiden. Det er fullmåne og vi legger ut for å kikke etter dyr med termisk kikkert. I natt skal vi bare observere litt og det er utrolig facinerende å se hvordan hjorten flokker seg sammen – så nære, men allikevel helt umulig å se i mørket for det blotte øyet. Dagen har vært lang og nå venter søvnen.

Sånn ser det ut gjennom termisk kikkert. (Foto: ukjent)

Det planlegges på jegersk vis. Legg merke til fottøyet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Robert (v), Ranvei (h) og Topsy er klare. Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

(Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Lørdag: laget er samlet og klart. Det planlegges og struktureres på «jegersk vis» med kart og terrengbeskrivelser (les: gresk for ikke-jegere). På vei mot post ser jeg mange spor. «I dag bli det fall!» jubler jeg inni meg. Drivrekka er klar og går på. Det meldes om lovende tegn og lyder, men etter en stund avsluttes første driv uten fall. Vi omposisjonerer og gjør oss klare for ny tur, denne gangen skal jeg være med å jage. Å finne bekledning som passer for både postering og driv i såpass bratt terreng er en kunst jeg ikke mestrer enda…for her ble 3 lag gjennomvått rimelig fort. Varmt! Til å begynne med er det lite å se, men etter en times tid tar det seg opp. Jeg går på flere ferske spor nå og melder fra over radioen – de må være nære nå.

Det smeller gjennom skogen!

Hjortekalven har falt, ikke langt unna. Alle følger spent med, men etter en stund fortsetter drivrekka. Jeg er nesten fremme ved postene, bare 50m unna og slenger kulegeværet på skulderen i det noe knirker i snøen like bak meg. Jeg snur meg og stirrer rett inn i de store, mørke øynene til et forskremt rådyr på 2m hold. Det bråsnur og forsvinner inn i tetta og ut i intet. Vel, det har nesten blitt en tradisjon å få tette møter med andre dyr enn de som skal felles når jeg er på jakt. Fine opplevelser, det også! Med snødekket skogbunn er det ikke vanskelig å se hvor hjorten har falt. En lykkelig skytter står og vommer, før vi alle trekker ned til bålplassen for å avslutte dagens vellykkede jakt.

Kalven trekkes ut at skogen av skytter Eirik Asphol Stivold. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Litt påfyll av energi. Passe svett etter driv! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Dagens glade skytter er Eirik Asphol Stivold (v). Johnny Henden (h) og underdtegnede poserer for lokalavisen. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Denne kvelden serveres indre- og ytrefilet av både hjort og rådyr til middag. NAM!

Søndagen kommer brått på. Måneskinnsnatten ble brukt til det fulle, men uten fall. Hjorten hadde nemlig bestemt seg for å stå på annen manns grunn og klynge seg sammen helt til morgengry. Vel, nå er ny runde med driv på gang og været gir alt ifra haglbyger, pissregn, solgløtt og snø. Nå sitter jeg musestille på post og lytter, observerer, håper. Det er grønt lys for både elg og hjort i dag, kalv. Men, det er altså så dørgende stille i skogen at jeg kan høre barnålene falle på mosen.

Noen dager på post, eller for å si det på en annen måte, de fleste dager på post, er jeg lykkelig for at nettopp «ute» er der jeg finner min ro. En som kun jakter for å få skyte selv prioriterer neppe postjakt. Dette er lagarbeid, det er tiden alene med skogen, men også det sosiale. Det er spenningen i hver minste bevegelse og lyd. Når som helst kan det smelle.

….jeg skvetter til! Nytt skudd. I ekkoet som følger ser jeg elgkua løpe over kollen på andre siden av myra. Kalven ligger igjen ved posten nedenfor meg. To dager, to fall. Størrelsen på elgkalven overasker meg. Den er liten i forhold til de østpå nå om året. Fin er den!

Elgkua vommes av skytter Børge Henden (h).

Molde flyplass, 3 timer senere: Jeg setter meg ned med en kald øl og tenker over helgen. Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det selv.

En annen ting som jeg la spesielt godt merke til dennne helgen var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner. Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård.

Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryser´n kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Tusen takk til Johnny og Merete for gjestfriheten og til laget for den varme mottakelsen. Vi sees igjen til neste år!

En oppfordring på tampen: Både Johnny, og flere på jaktlaget i Betna har nå i førjulstiden en tradisjon der de gir bort en kasse med viltkjøtt til noen som trenger det. Kanskje noen som har det tøft økonomisk, eller som av andre årsaker ikke har muligheten til å lage de store julemiddagene. Viltkjøtt er dyrt å kjøpe og det er ikke alle forunt å nyte et viltmåltid. Så, har du fryseren full så kanskje du har noe å dele ut du også?

Tusen takk for meg! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

GOD JUL!

Startskudd i Hedmark

By JegerStine

On 8. oktober 2017

In Jakt, Jakten på Norge

Skogens konge turer gjennom landskapet med sitt majestetiske gevir og tunge kilo. Alle er i posisjon og venter spent – JAKTSTART!

Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.

God stemning ved kaffebålet.

Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!

Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?

På vei til post. (Foto: privat)

Plutselig jomer startskuddet!

Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.

Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)

Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.

Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.

Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!

Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)

Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)

Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)

Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)

En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

SKITT JAKT JUGERUD!

Stegg har tatt stand

By JegerStine

On 2. oktober 2017

In Jakt, Jakten på Norge

Nå står han stiv som en pinne mens snuten trekker inn den velkjente duften av fugl. Dette er jobben hans – og i dag er jeg så heldig å få være med Stegg på «kontoret».

Det er en helt vanlig onsdag i Krampenes. Varangerfjorden gjør seg høy og mørk og utover kvelden slår bølger og sjøskum nærmere og nærmere sjåen. Når vi går inn i huset denne kvelden er det med makt vi lukker døren. Vær og vind – hindrer det de ivrige jegerne i Finnmark i å komme seg ut på jakt mon tro?

Torsdag 09.10 banker det på døra. Det er Mia som kommer på frokost. Mia Karine (Mækele Johansen) er en ivrig jeger fra Krampenes. Denne morningen har hun pakket bilen og er klar for rypejakt, men hun tar seg allikevel tid til en uformell jaktprat. Både stort, smått og rovvilt er like aktuelt. Hun er selvstendig med stor S(!) og er ikke redd for hverken vær, vind, vomming eller slakting. Jegerprøven tok hun i sin tid på skolen og siden den gang har hun vært med på både blandede jaktlag og rene kvinnelag ifb. med elgjakta (som straks står for tur). I dag er det to «kvinnelag» i distriktet, men døren står også åpen for gutta om de vil være med. Her hjelper alle hverandre ved behov, uavhengig av kjønn. Mia beskriver jaktmiljøet i distriktet som godt og har ikke noe inntrykk av at jakt er spesiesielt forbeholdt gutta. Her er alle like velkommene.

Nå drar Mia på jakt. Ute regner det sidelengs og blåser stiv kuling.
Finnmark lever!

Mia Karine Mækelæ Johansen er glad i både jakt, fiske og friluftsliv og lar seg definitivt ikke stoppe av vær og vind.

Fredag: været er vilt og vått i det vi legger ut på støkkjakt…

Det tar ikke lange tiden før vi går opp noen kull, men dårlig vær gjør rypa sky og den flykter på langt hold. Etter noen timer i skikkelig myr og «ris» stopper vi opp for å planlegge veien videre, og helt etter boka letter et kull mens vi står der og skravler. Typis, men heldigvis er vi raske. Hagla opp – rype ned!

Lørdag: Stegg har tatt stand!

Nå står han stiv som en pinne mens snuten trekker inn den velkjente duften av fugl. Dette er jobben hans – og i dag er jeg så heldig å få være med Stegg på «kontoret». Solen gløtter gjennom skylaget i det jeg nærmer meg og plutselig, knappe 5 meter foran meg letter de, mye nærmere enn jeg trodde. PANG! Rypa faller og Stegg apporterer stolt til sin eier, Rune. For et godt team!

Dagen fortsetter gjennom det høstkledde landskapet og plutselig er det stand igjen. Skuddet går og Stegg apporterer på ny. Med to jegere er dagskvota nå full og vi setter kursen tilbake til bilen. Min første opplevelse av fuglejakt med hund var fantastisk. Støkkjakt er GØY, men det er søren meg jakt med hund også! Jeg blir mer enn gjerne med Stegg på kontoret igjen.

Lørdagen lir mot kveld og vi ser ut over Varangerfjorden, mette og trette etter en fantastisk rypemiddag. Sjøen roer seg nå. I morgen fortsetter jakten – på havets gull..

Stegg på «kontoret».

SKITT JAKT!

Bukkejakt i Buskerud

By JegerStine

On 15. september 2017

In Jakt, Jakten på Norge

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

Jakten på Norge er i gang!

By JegerStine

On 9. september 2017

In Jakt, Jakten på Norge

Det som startet som en vårdrøm blir nå virkelighet. Sammen med NJFF skal jeg nå jakte meg gjennom Norge. Målet er å besøke alle landets fylker og lære om jakt- og mattradisjon som er typisk for distriktene.

Med meg på deler av reisen er min 7år gamle datter, samt flere små og store gjester. Vi skal jakte, fiske, plukke, sanke og høste. Barna skal få være med på hele prosesser og vi skal speke, tørke, grave – vomme, sløye, flå og slakte.

Kort sagt: Vi skal følge råvarene helt til bords!

På veien ønsker jeg også å bli bedre kjent med den norske kvinnelige jegeren i distriktene. Hva er avgjørende for at vi faktisk kommer oss ut på jakt? Hvilke forventninger har vi og hvordan blir vi møtt i jaktmiljøet?

Følg med her på bloggen og www.njff.no .

Så, hvor kommer egentlig maten fra…? (Foto: privat, ingen gjenbruk)

Duejakt med mamma er både spennende og kjedelig, men korn er også et spennende tema. For, hva liker egentlig duene best? (Foto: privat, ingen gjenbruk)

Jentene til min kjæreste tittet innom da jeg var på slaktekurs i sommer. De var spente og nysgjerrige på de 5 dåhjortene som nettopp var vommet. (Foto: privat, ingen gjenbruk)

Hamburger´n gror ikke i kjøledisken og fiskepinner vokser ikke på trær! Barn har rett til, og godt av å lære om hvor maten faktisk kommer fra.