Tag: hjortevilt

Hjortejakt på Nordmøre

Det er fredag kveld 1.desember og 2 kolli spesialbagasje merket «Firearms» glir bortover på bagasjebåndet. Mauser´n i ett, sluttstykke og ammunisjon i det andre. Køen i sikkerhetskontrollen er kort og jeg har hele 2 timer å bruke på Oslo lufthavn før avreise mot Molde. Sulten gnager. På Humle & Malt serverer de burger av rensdyrkarbonader med utsikt utover rullebanen, men allerede ved første tygg går det opp for meg at man fort blir kresen når man er godt vant med viltkjøtt. Jeg skyller ned en tynn viltsmak med en dobbel americano før jeg tusler sakte mot gaten.

Laget! (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

5 timer senere sitter jeg i en sofa på Nordmøre, nærmere bestemt i Betna, en liten grend i Halsa kommune. Johnny har akkurat servert biffsnadder av elg, med tilbehør etter min smak. Nå snakker vi! Her har jeg fått husrom og skal være med som gjest på hjortejakt hele helgen. Johnny Henden, er jegerprøveintruktør hos Halsa JFF og ivrig jeger. Det første jeg må gjøre er å lese gjennom jaktlagets sikkerhetsregler og rutiner. Jeg signerer på at alt er lest og forstått. Bevisstgjøring av ansvar og sikkerhet – jeg liker det! Vi kaster ikke bort tiden. Det er fullmåne og vi legger ut for å kikke etter dyr med termisk kikkert. I natt skal vi bare observere litt og det er utrolig facinerende å se hvordan hjorten flokker seg sammen – så nære, men allikevel helt umulig å se i mørket for det blotte øyet. Dagen har vært lang og nå venter søvnen.

Sånn ser det ut gjennom termisk kikkert. (Foto: ukjent)

Det planlegges på jegersk vis. Legg merke til fottøyet. (Foto: Stine Hagtvedt, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Robert (v), Ranvei (h) og Topsy er klare. Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

(Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Lørdag: laget er samlet og klart. Det planlegges og struktureres på «jegersk vis» med kart og terrengbeskrivelser (les: gresk for ikke-jegere). På vei mot post ser jeg mange spor. «I dag bli det fall!» jubler jeg inni meg. Drivrekka er klar og går på. Det meldes om lovende tegn og lyder, men etter en stund avsluttes første driv uten fall. Vi omposisjonerer og gjør oss klare for ny tur, denne gangen skal jeg være med å jage. Å finne bekledning som passer for både postering og driv i såpass bratt terreng er en kunst jeg ikke mestrer enda…for her ble 3 lag gjennomvått rimelig fort. Varmt! Til å begynne med er det lite å se, men etter en times tid tar det seg opp. Jeg går på flere ferske spor nå og melder fra over radioen – de må være nære nå.

Det smeller gjennom skogen!

Hjortekalven har falt, ikke langt unna. Alle følger spent med, men etter en stund fortsetter drivrekka. Jeg er nesten fremme ved postene, bare 50m unna og slenger kulegeværet på skulderen i det noe knirker i snøen like bak meg. Jeg snur meg og stirrer rett inn i de store, mørke øynene til et forskremt rådyr på 2m hold. Det bråsnur og forsvinner inn i tetta og ut i intet. Vel, det har nesten blitt en tradisjon å få tette møter med andre dyr enn de som skal felles når jeg er på jakt. Fine opplevelser, det også! Med snødekket skogbunn er det ikke vanskelig å se hvor hjorten har falt. En lykkelig skytter står og vommer, før vi alle trekker ned til bålplassen for å avslutte dagens vellykkede jakt.

Kalven trekkes ut at skogen av skytter Eirik Asphol Stivold. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Litt påfyll av energi. Passe svett etter driv! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Dagens glade skytter er Eirik Asphol Stivold (v). Johnny Henden (h) og underdtegnede poserer for lokalavisen. (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

Denne kvelden serveres indre- og ytrefilet av både hjort og rådyr til middag. NAM!

Søndagen kommer brått på. Måneskinnsnatten ble brukt til det fulle, men uten fall. Hjorten hadde nemlig bestemt seg for å stå på annen manns grunn og klynge seg sammen helt til morgengry. Vel, nå er ny runde med driv på gang og været gir alt ifra haglbyger, pissregn, solgløtt og snø. Nå sitter jeg musestille på post og lytter, observerer, håper. Det er grønt lys for både elg og hjort i dag, kalv. Men, det er altså så dørgende stille i skogen at jeg kan høre barnålene falle på mosen.

Noen dager på post, eller for å si det på en annen måte, de fleste dager på post, er  jeg lykkelig for at nettopp «ute» er der jeg finner min ro. En som kun jakter for å få skyte selv prioriterer neppe postjakt. Dette er lagarbeid, det er tiden alene med skogen, men også det sosiale. Det er spenningen i hver minste bevegelse og lyd. Når som helst kan det smelle.

….jeg skvetter til! Nytt skudd. I ekkoet som følger ser jeg elgkua løpe over kollen på andre siden av myra. Kalven ligger igjen ved posten nedenfor meg. To dager, to fall. Størrelsen på elgkalven overasker meg. Den er liten i forhold til de østpå nå om året. Fin er den!

Elgkua vommes av skytter Børge Henden (h).

Molde flyplass, 3 timer senere: Jeg setter meg ned med en kald øl og tenker over helgen. Halsa var flott. Jeg har møtt glade og imøtekommende folk og fått nye perspektiv. Det er fine jaktfolk som bor der i Halsa. De ønsker å bevare jaktgleden for alle, ikke bare for høystbydende og derfor inviterer de ofte med seg gjestejegere som ønsker å oppleve hjortejakt, men som ikke har mulighet til å skaffe det selv.

En annen ting som jeg la spesielt godt merke til dennne helgen var at jakt ikke bare var for jegere, men også for familie og venner. Her var alle som ønsket med på å drive. Noen uten jegerprøven, noen i ferd med å ta den. Poenget er jo at – man må ikke være jeger eller bære våpen for å være med på jakt. Det er så mye mer enn bare det. I tigerstaden vokser de fleste barn opp uten noen naturlig tilnærming til jakt og vilt. Mat, det kjøper man i butikken og dyr ser man som regel på besøksgård.

Her på Nordmøre er familien velkommen med på jakt og barna vet godt hvor kjøttet i fryser´n kommer fra. De var nemlig med og skaffet det!

Tusen takk til Johnny og Merete for gjestfriheten og til laget for den varme mottakelsen. Vi sees igjen til neste år!

En oppfordring på tampen: Både Johnny, og flere på jaktlaget i Betna har nå i førjulstiden en tradisjon der de gir bort en kasse med viltkjøtt til noen som trenger det. Kanskje noen som har det tøft økonomisk, eller som av andre årsaker ikke har muligheten til å lage de store julemiddagene. Viltkjøtt er dyrt å kjøpe og det er ikke alle forunt å nyte et viltmåltid. Så, har du fryseren full så kanskje du har noe å dele ut du også?

Tusen takk for meg! (Foto: Gøran Rønning, gjenbruk ikke tillatt uten tillatelse)

GOD JUL!

Matnyttig kurs på Jakt og Fiskesenteret

Det er fredag kveld og jeg har akkurat ankommet Jakt og Fiskesenteret på Flå. I peisstua står skjærsliper Asbjørn Lundsvoll (www.godkniven.no), klar til å holde kveldens foredrag i knivsliping. Asbjørn forteller levende og engasjert om Rockwell (HRC), karbider, karbon, varme og kanskje viktigst av alt – nedkjøling! Denne mannen kan virkelig kunsten å lære bort, så vel som sitt fag. Uttrykket «den skarpeste kniven i skuffen» får en helt ny mening denne kvelden og jeg innser fort at knivene mine fortjener langt mer kjærlighet enn hva de har fått til nå.

«Så, hva er egentlig en skarp kniv?» spør jeg.

«Hva skal du bruke den til?»….er kortfattet det svaret jeg får.

Det er langt mer enn «skarphet» som avgjør om en kniv har de rette egenskapene for ditt bruk. I tillegg er korrekt utstyr til, og utførelse av vedlikehold avgjørende. Man blir altså ikke Hellstrøm av å kjøpe dyre japanske kniver, men om du tar godt vare på slakteknivene dine vil du garantert få en enklere jobb når du skal gjøre opp vilt fremover…

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=bQ53S9Q5QaM[/embedyt]


Lørdag morgen:
Nyslipte kniver ligger klare på slakteriet. Det samme gjør 5 dåhjort. Sammen med 12 andre deltakere skal jeg nå gjennom et to dagers kurs i slakting og utvomming av hjortevilt. Mannen som holder kurset heter Eivind Lurås. Han er fagkonsulent ved Jakt og Fiskesenteret og er i tillegg dedikert jeger med mye(!) erfaring.

TBT: Før jeg dro ut på min første snikjakt tenkte jeg "Hva gjør jeg hvis jeg feller et rådyr?". Jeg så på videoer om utvomming, flåing og partering på youtube. Jeg er sikker på at jeg ville greid meg da også, men den tryggheten man får i å lære av noen som virkelig kan det, den er utrolig verdifull og nyttig.

Eivind veileder oss gjennom utvomming og flåing «ute i felt» denne dagen. Vi går gjennom ulike situasjoner og får hele tiden instrukser og svar på «hvordan og hvorfor». Innen dagen er omme har vi vel alle gjort en eller flere klassisk feil, men det fine er at vi har lært desto mer. 5 dåhjort er nå ferdig flådd og flyttes over til ren sone på grovkjøkkenet.

Søndag – 12 døgngrader senere: Skotrekk, frakk og hette er på. Vi starter med grovpartering. For en som er synes anatomi er facinerende er hele denne reisen fra a-å utrolig lærerik. I tillegg er det på nettopp dette punktet i prosessen vi begynner å gjenkjenne viltet som den «maten» man ellers ser i kjøttdisken.

Grovpartering ferdig – over til finparteringen og pirkearbeidet. Indrefilet, ytrefilet, entrecõte, bog, flatbiff, osv. Vi renskjærer og står på, mens Eivind hele tiden peker og forklarer hva vi skal gjøre. Jobben gjør vi selv – en deilig følelse!

Finalen: Kjøttdeigen kvernes, før alt vakumpakkes og merkes. Det ville være uhørt å ikke kjøpe med noen kg nå… Vel hjemme denne kvelden entrer dermed 7kg hjortekjøtt kjøleskapet mitt. Nå er det bare modning og tolmod igjen før maten er servert. GJETT OM JEG GLEDER MEG!

For en jeger mener jeg det er essensielt å tilegne seg kunnskap om hvordan viltets reise fra naturen til kjøleskapet går til. Denne lærdommen får du uten tvil best når du står der med en kvass slakterkniv og tar fatt på arbeidet selv, med kyndig veiledning.

Jakt slik jeg erfarer det nå, er ikke en hobby, men en lidenskap som hele meg roper etter å lære mer om. Det er en herlig kombinasjon av naturopplevelser, spenning, kunnskap, fantastiske råvarer og et godt jegermiljø.

Mange av deltakerene på kurset var jegere med flere års erfaring. De ønsket helt enkelt å friske opp kunnskapen og bli enda bedre på å utnytte råvarene. Denne holdningen digger jeg(!) og jeg vil definitivt anbefale en hver å melde seg på kurs, eller oppsøke kyndig veiledning privat for å oppnå best mulig resultat av jakta – jevnlig.

TAKK FOR KUNNSKAPEN OG PÅ GJENSYN.

Startskudd i Hedmark

Skogens konge turer gjennom landskapet med sitt majestetiske gevir og tunge kilo. Alle er i posisjon og venter spent – JAKTSTART!

Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.

God stemning ved kaffebålet.

Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!

Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?

På vei til post. (Foto: privat)

 

Plutselig jomer startskuddet!

Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.

Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)

Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)

Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.

Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.

Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!

Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)

Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)

Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)

Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)

 

En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.

SKITT JAKT JUGERUD!

Bukkejakt i Buskerud

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

Med vommen i hånda

Hva gjør man når viltet er felt og man står der alene i skogen? Jo, man vommer. Utvomming, som det heter – bør skje så raskt som mulig for å hindre spredning av bakterier. Før man legger ut på jakt alene bør man helst ha gjort litt research på dette så man vet hvordan man skal håndtere viltet riktig. Det er stor forskjell fra teori til praksis og dersom man er ømfintelig for lukt, blod og den indre anatomien bør man kanskje holde seg til lagjakt slik at andre kan gjøre den nødvendige jobben. Jeg synes det er viktig at den som ønsker å begynne med jakt har et realistisk bilde på hva man kan vente seg – når man står der med vommen i hånda.

Det finnes mange gode sider med detaljert beskrivelse av utvomming, så jeg skal ikke skrive i detalj her, men jeg ønsker å vise realistiske bilder, for det er jo tross alt slik det ER. Vom er vom! Hygiene og respekt for viltet synes jeg er viktig. Jeg har med meg helt vanlige rene oppvaskhansker, EKA Swingblade (med bukåpner), strips og antiback våtservietter når jeg drar på jakt nå.

     Denne bukken var avlivet av viltnemda pga. skader ved påkjørsel. Den var litt oppblåst ettersom det gikk noen timer før jeg fikk vommet den, men organene var stort sett intakte. Praksis er beste måte å lære på. Her fikk jeg god veiledning av en dyktig og erfaren fagmann.

Lytt til erfarene folk – da lærer man seg gode rutiner.

  

  

Her vommer jeg rådyret med den hensikt å lage så lite åpning som mulig for forhindre for mye rusk og rask. Skal man for eksempel overnatte ute er det greit å gjøre det sånn, også fordi man unngår for rask nedkjøling av kjøttet ved å bevare skinnet på. For en som elsker teltlivet er dette fin kunnskap.

Hjerte og lunger også ute. Har du lest mitt innlegg «Et hjerte til din valentin«?

Det finnes minst et titals måter å vomme hjortevilt på. Det vil si, det kan virke som hver og en har sin egen metode, noe som kan være litt forvirrende. I tillegg er det også spesielle krav til utvomming dersom man for eksempel skal selge kjøttet. Jeg skal ikke skrive om det her, men jeg vil anbefale Hjortefall sitt innlegg om Utvomming av hjortevilt. Som sagt, – praksis er beste vei for å lære, så dersom noen på laget feller dyr, vær gjerne frempå og spør om du kan få lov til å være med på utvommingen og den videre prosessen.

 

Lykke til 🙂

 

 

Et hjerte til din valentin

Nei, jeg har ikke gått helt rosa på den store valentinsdagen, men på en dag som dette der det er hjerter over alt, kom jeg til å tenke på min første middag av rådyr.

Det tok ikke mange ukene før jeg ble med som gjestejeger på rådyrjakt igjen. Denne gangen ble det utrolig spennende. Full los! Den kom nærmere og nærmere og  jeg satt der, dønn stille og klar med hagla. Plutselig var bukken der, rundt 50 meter foran meg. Den forsvant videre innover i feil retning og over en kul. Losen fortsatte, 3 – 2 – 1…PANG! Bukken falt for neste post. Gratulasjonene gikk umiddelbart over radioen. Dette var morro! Så kom spørsmålet; «Vil du vomme bukken Stine?». Om jeg ville! Denne sjangsen grep jeg med stor takknemmelighet og som en ekstra bonus oppi alt denne dagen var jeg også så heldig å få med meg rådyrhjertet hjem.

Hadde dette vært i dag skulle jeg utvilsomt servert et hjerte til min valentin, for dette var utrolig godt 🙂

#DENFØLELSEN av å ha vært med på jakten, vommet dyret, fått hjertet i hånden, tatt det med hjem og laget et fantastisk måltid av det bare timer etter bukken falt... Den følelsen, er RÅ!

 

 

Snikende jeger

30. september pakket jeg for telttur og dro mot Aurskog for min første snikjakt. Jeg hadde kjøpt sesongkort på rådyr hos iNatur og fått meg ettersøksavtale. Storviltprøven tok jeg uken før. Det var observert både rådyr og en del ulv i terrenget.

«De går nedover der borte og opp den skråningen…»

I det jeg kjørte inn mot skogsveien passerte jeg et jorde med masse rådyr. De kikket skeptiske på meg der de stod og gumlet i seg spirer. «Dette lover bra» tenkte jeg. Den kvelden satt jeg en stund foran bålet og kikket på filmer om utvomming av hjortevilt. Mangt skal man lære og vomming er jo en viktig del av kunnskapen, særlig når man jakter alene. Tenk så fint det hadde vært å få sett dette på jegerprøvekurset i praksis.

0500 – opp å hoppe! Terrenget var ukjent, jeg var alene og helt uerfaren, men da tenkte jeg igjen som Pippi – «det har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». Før jeg dro hadde jeg lest meg opp på snikjakt og kjente meg egentlig greit forberedt, men det er en litt spesiell følelse første gang man går ut i skogen alene med jaktvåpen og skarpt. Det er noe annet enn skytebanen. Ute i terrenget ferdes jo også turgåere og andre ikke-jegere. «Hva vil de tenke om de møter på meg?». Dette burde alle jegere ha i bakhodet når de er der ute i skogen.

Etter en time traff jeg på en fotograf. Vi tok en bålkaffe og slo av en prat. Han kunne både fortelle og vise meg at det hadde passert flere rådyr der for akkurat en halvtime siden. «De går nedover der borte og opp den skråningen…» forklarte han. Her var det bare å markere på kartet! Den ettermiddagen gikk jeg tilbake til samme stedet og fant meg en god plass å ligge. Tiden gikk sakte, men plutselig var det bevegelse i det høye gresset og jeg kikket opp. Der så jeg rumpa til rådyret, ca 50m fra meg – i feil retning. Den var akkurat utenfor terrenget og dessuten var det heller ikke sikker bakgrunn. «Argh»! #Denfølelsen når noe er så nære. Jeg lå muse stille og ventet på at den skulle komme nærmere, men den visste bedre enn som så og forsvant til slutt ut av syne. Det ble pytt i panne og en kald en ved bålet den kvelden.

Søndag – ett år eldre. Jeg våknet til strålende sol, en time senere enn planlagt. Det er tross alt lov å sove lenger når man har bursdag. Igjen gikk jeg tilbake til samme område. Den dagen snek jeg meg rundt i store deler av terrenget. Forsøkte å tenkte på vær, vind, skyteretning og dyretråkk. Det er mye man skal tenke på når man går sånn, og etter en lang dag hadde jeg fått mye mosjon og frisk luft, men ingen rådyr. Allikevel var jeg strålende fornøyd med min bursdagstilværelse og hadde blitt mer kjent med terrenget.

Dessuten fikk jeg bursdagssang av gråbein den helgen – det er ikke alle forunt å sitte i teltet og høre ulven hyle.

Jeg var flere ganger på snikjakt i høst, og kommer til å forsøke på ny i år. Men, min mening når det gjelder nettopp rådyrjakten er at lagjakt er min definitive favoritt. TBC…

 

 

 

 

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén