jakt – Side 5 – JegerStine

Tag: jakt (Page 5 of 5)

Rypa vendte tilbake

On 21. februar 2017

I mange år har jeg hatt lyst til å reise tilbake dit jeg «kommer fra». Nærmere bestemt Troms, der jeg ble født (Finnsnes). Mine første barndomsår bodde jeg i St. Hansbakken på Setermoen før vi flyttet sørover. Ryktet sa at det var bra med ryper nordpå i høst, så jeg satte kursen mot Senja og Altevann etter tips fra de lokale foreningene der oppe.

Det ble to dager med vakker natur og mye gåing i variert vær. På Senja så jeg faktisk ikke et eneste spor etter fugl, foruten to ravn, men – solregn, duskevær og regnbue gav fint skue til matpausen. Senja er helt enkelt majestetisk. Ved Altevann fant jeg noe spor. Håpet steg jo høyere jeg kom og da jeg var omtrent 50m fra toppen møtte jeg på to andre jegere med hund. Det tok omtrent 20 sekunder fra jeg gjorde meg til kjenne før bikja fikk opp fugl og de fyrte av to salutter med påfølgende jubel. «Sukk»… I snøføyken og ekkoet fra skuddene vendte nok de resterende rypene tilbake til tryggere topper, for det hørtes ingen flere skudd ved Altevann den dagen.

Foto: Stine Hagtvedt Viddal

Å gå sånn, alene uten hund er vel ikke den enkleste jakten har jeg innsett, men vakkert er det uansett. På turen mot Senja stoppet jeg i mørket og la meg på ryggen der en halvtimes tid for å se på det fantastiske nordlyset. Bare det, gjorde alt verdt turen.

Senja – I´ll be back!

Et hjerte til din valentin

By JegerStine

On 14. februar 2017

In Jakt

Nei, jeg har ikke gått helt rosa på den store valentinsdagen, men på en dag som dette der det er hjerter over alt, kom jeg til å tenke på min første middag av rådyr.

Det tok ikke mange ukene før jeg ble med som gjestejeger på rådyrjakt igjen. Denne gangen ble det utrolig spennende. Full los! Den kom nærmere og nærmere og jeg satt der, dønn stille og klar med hagla. Plutselig var bukken der, rundt 50 meter foran meg. Den forsvant videre innover i feil retning og over en kul. Losen fortsatte, 3 – 2 – 1…PANG! Bukken falt for neste post. Gratulasjonene gikk umiddelbart over radioen. Dette var morro! Så kom spørsmålet; «Vil du vomme bukken Stine?». Om jeg ville! Denne sjangsen grep jeg med stor takknemmelighet og som en ekstra bonus oppi alt denne dagen var jeg også så heldig å få med meg rådyrhjertet hjem.

Hadde dette vært i dag skulle jeg utvilsomt servert et hjerte til min valentin, for dette var utrolig godt 🙂

#DENFØLELSEN av å ha vært med på jakten, vommet dyret, fått hjertet i hånden, tatt det med hjem og laget et fantastisk måltid av det bare timer etter bukken falt... Den følelsen, er RÅ!

Snikende jeger

By JegerStine

On 8. februar 2017

In Jakt

30. september pakket jeg for telttur og dro mot Aurskog for min første snikjakt. Jeg hadde kjøpt sesongkort på rådyr hos iNatur og fått meg ettersøksavtale. Storviltprøven tok jeg uken før. Det var observert både rådyr og en del ulv i terrenget.

«De går nedover der borte og opp den skråningen…»

I det jeg kjørte inn mot skogsveien passerte jeg et jorde med masse rådyr. De kikket skeptiske på meg der de stod og gumlet i seg spirer. «Dette lover bra» tenkte jeg. Den kvelden satt jeg en stund foran bålet og kikket på filmer om utvomming av hjortevilt. Mangt skal man lære og vomming er jo en viktig del av kunnskapen, særlig når man jakter alene. Tenk så fint det hadde vært å få sett dette på jegerprøvekurset i praksis.

0500 – opp å hoppe! Terrenget var ukjent, jeg var alene og helt uerfaren, men da tenkte jeg igjen som Pippi – «det har jeg aldri gjort før, så det greier jeg helt sikkert». Før jeg dro hadde jeg lest meg opp på snikjakt og kjente meg egentlig greit forberedt, men det er en litt spesiell følelse første gang man går ut i skogen alene med jaktvåpen og skarpt. Det er noe annet enn skytebanen. Ute i terrenget ferdes jo også turgåere og andre ikke-jegere. «Hva vil de tenke om de møter på meg?». Dette burde alle jegere ha i bakhodet når de er der ute i skogen.

Etter en time traff jeg på en fotograf. Vi tok en bålkaffe og slo av en prat. Han kunne både fortelle og vise meg at det hadde passert flere rådyr der for akkurat en halvtime siden. «De går nedover der borte og opp den skråningen…» forklarte han. Her var det bare å markere på kartet! Den ettermiddagen gikk jeg tilbake til samme stedet og fant meg en god plass å ligge. Tiden gikk sakte, men plutselig var det bevegelse i det høye gresset og jeg kikket opp. Der så jeg rumpa til rådyret, ca 50m fra meg – i feil retning. Den var akkurat utenfor terrenget og dessuten var det heller ikke sikker bakgrunn. «Argh»! #Denfølelsen når noe er så nære. Jeg lå muse stille og ventet på at den skulle komme nærmere, men den visste bedre enn som så og forsvant til slutt ut av syne. Det ble pytt i panne og en kald en ved bålet den kvelden.

Søndag – ett år eldre. Jeg våknet til strålende sol, en time senere enn planlagt. Det er tross alt lov å sove lenger når man har bursdag. Igjen gikk jeg tilbake til samme område. Den dagen snek jeg meg rundt i store deler av terrenget. Forsøkte å tenkte på vær, vind, skyteretning og dyretråkk. Det er mye man skal tenke på når man går sånn, og etter en lang dag hadde jeg fått mye mosjon og frisk luft, men ingen rådyr. Allikevel var jeg strålende fornøyd med min bursdagstilværelse og hadde blitt mer kjent med terrenget.

Dessuten fikk jeg bursdagssang av gråbein den helgen – det er ikke alle forunt å sitte i teltet og høre ulven hyle.

Jeg var flere ganger på snikjakt i høst, og kommer til å forsøke på ny i år. Men, min mening når det gjelder nettopp rådyrjakten er at lagjakt er min definitive favoritt. TBC…

Rumpa til rådyret er hvit

By JegerStine

On 30. januar 2017

In Jakt

Eller rettere sagt, halespeilet. Når rådyret blir skremt bretter den ut halespeilet som et signal om fare. Så, denne dagen droppet jeg brudekjolen og dro på meg noe som gikk litt mer i ett med omgivelsene og årstiden.

“Hva var det!?”
Jeg innså plutselig at det ikke var min egen pust jeg hørte…

Da jeg spurte hva som var viktig å huske på i forkant av min første rådyrjakt, fikk jeg følgende instrukser: “Kle deg varmt, sitt stille og hold munn”. Så, jeg kledde meg varmt, men det å sitte stille og å holde munn er vanskelig på direktesendt TV. Jeg hadde nemlig blitt invitert med ut på rådyrjakt med NJFF og God Morgen Norge på TV2. Jeg var med som førstegangsjeger på rådyrjakt og vi startet ved bålet en tidlig morgen den 28.september. Litt rart var det jo, å skulle gjøre så mange nye ting på en dag uten å kjenne noen noe særlig fra før, men jeg tenkte som Pippi:

“Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!”

Etter en liten prat rundt bordet med Espen Michael Farstad (informasjonssjef NJFF) og meg selv, gikk vi videre inn i skogens morgenstund. Jeg var med Anne-Mette Kirkemo (NJFF Buskerud) på post. Med oss var også fotografen og reporteren fra God Morgen Norge. Anne-Mette, som både er en erfaren jeger, jakthundinstruktør og ettersøksinstruktør, fortalte blant annet litt rundt jaktformen med drivende hund og den økende interessen for jakt blant jenter i Norge. Dagens små helter var to drevere som heter Spirit og Bajas.

Los etter 10 minutter!

Jeg satt der, klar med halga og ventet på stillheten. For i realiteten er det jo ikke så innmari lurt å sitte 4 stykker på post, hvorav en pratsom reporter og en fotograf som måtte være i bevegelse. Da er det vanskelig både å sitte stille og å være stille, men det VAR jo en mulighet for at dyrene kunne drives og støkkes til noen av de andre postene.

Stille…

Losen stoppet. Det var ingen rådyr som ville stille på reportasje dessverre. Skogen virket tom for dyr, men dagen hadde så vidt begynt, og solen som nå var på vei opp skapte uansett en morgen jeg aldri vil glemme. Skogen – som jeg jo elsker, men også menneskene denne dagen gjorde inntrykk på meg. Til vanlig har jeg stort sett vært alene i skogen, men dette var noe jeg gjerne ville oppleve mer av. LAGJAKT.

God Morgen Norge takket for seg – og igjen stod vi, og stillheten. Nå startet den virkelige jakten.

Temperaturen målte 20 varme denne dagen, så etter å ha gått et stykke bratt oppover i ull og varme klær, sekk på ryggen og hagla i hånden var det godt å komme frem på post. Denne gangen alene. Jeg rigget meg til, svett og varm som fy, satt helt stille og holdt munn slik jeg hadde fått beskjed om. Nå var alt stille. Skogen hørtes ut som skog igjen. Over radioen kunne jeg høre at det var los et stykke lenger ned og at jeg måtte være klar – “når som helst kan det skje” sa de. Jeg pustet irriterende høyt inni mitt eget hode der jeg satt.

Pusten – bare pusten hørte jeg nå! Den ble høyere og høyere og gikk plutselig over til mer prusting. Litt pesing også faktisk før den plutselig gikk over i et BRAK(!).

“Hva var det!?” – jeg innså plutselig at det ikke var min egen pust jeg hørte.

Ut fra trærne, 7 meter til min høyre side steg nå en elgku frem i solen. Pulsen steg betydelig! Igjen kom et stort BRAK og jeg kunne se busker og trær bevege seg bak henne. Der kom skogens konge i egen person. Han kom stigende majestetisk ut i solen, med øynene på kryss, nærmest siklende mens han prustet og peste som besatt. Her snakker vi STOR ELG med fjøl og mange takker på høstens store damejakt. De stanset der begge to i et halvt minutt og kikket på meg, før de gikk rolig videre. Hun først, han prustende etter.

Jeg var i ekstase. Elg har jeg sett mange ganger, men aldri så nære eller fra et sånt perspektiv. Man er ganske liten der man sitter, når kongen selv skuler ned på deg bare noen få meter unna. Det var hverken soloppgang eller nedgang, det var nå midt på dagen og der satt jeg med hamrende hjerte og følte meg som verdens heldigste jente. Livet lever!

Det var ingen rådyr på min post denne dagen og de som passerte andre poster holdt seg på trygg avstand. Allikevel, denne dagen gav meg mer enn jeg hadde turt å håpe på og fra og med da – var jeg hekta på rådyrjakt.

Så, hva synes jeg nå om lagjakt?

Vel min venn, det er noe som ikke kan beskrives med ord. Det må oppleves 😉

TBC…

Utdrag fra Miljødirektoratets sider om “Løs, på drevet halsende hund”:

“Det er tillatt å bruke løs, på drevet halsende hund under jakt på følgende viltarter: hjort, rådyr, gaupe, rødrev og hare, eller felling av gaupe. Under jakt på hjort og rådyr med løs på drevet halsende hunder kan ikke boghøyden på hunden overstige 41 cm. Det er ikke tillat å benytte løs på drevet halsende hund under jakt innefor ordinær båndtangsperioden. Dette gjelder primært under den første delen av rødrevjakta. Det er heller ikke tillatt å bruke løs hund under jakt på voksen råbukk i perioden fra 10. august til og med 24. september. Det er imidlertid tillatt under den ordinære rådyrjakta fra og med 25. september og inntil jakttidens slutt.”

Et jorde et sted, masse duer like ved.

By JegerStine

On 28. januar 2017

In Jakt

Det var en varm ettermiddag i september og bare det å få sitte sånn og se utover åkeren i høstsolen var for meg et deilig pusterom i hverdagen. Vakkert var det! Treskern gikk og duene var i starten skeptiske, men etter en times tid startet de å sirkle rundt. Tiden forsvinner i mitt hode i sånne stunder, jeg bare er der. Men så, dalte duene nysgjerrige ned mot jordet…

Jeg ønsket å komme i gang med jakten så fort som mulig. For meg handler jakten som nevnt om naturopplevelser og mat. Ett av mine ønsker er å kunne lære min datter at maten vi har på bordet faktisk kommer fra naturen og ikke fra frysedisken, så akkurat hva jeg skulle jakte på var ikke gitt fra første stund. Alt var av interesse.

Under kurset hadde jeg særlig spørsmål rundt dette med lagjakt. For, om man er alene og ikke kjenner noen som kan gi deg innpass i et eksisterende jaktlag, hvordan går man frem for å starte opp med nettopp dette? Jeg fikk vite at man kunne melde seg på diverse jaktopplæringskurs gjennom lokallagene. Blant annet elgjaktkurs for kvinner. Flott!, men – problemet med dette er jo at det først og fremst er ganske kostbart og i tillegg blir man en flokk med damer som tydeligvis krever et eget opplæringskurs…

Vel, smaken er som baken, den er delt og nettopp der fant jeg rette “halvdel av skinka” for min del.

“Hvorfor trenger jenter eget opplæringskurs?” tenkte jeg (jeg er av arten «klare selv» og dessuten, her stiller jo kjønn likt!). Nå skal det sies, at det ikke er noen tvang i å melde seg på akkurat dette gitte kurset. Jeg kunne så klart ha meldt meg på et ordinært jaktopplæringskurs for begge kjønn. Det er faktisk et bredt og godt kurstilbud dersom man ønsker og har råd til dette, men her hang jeg meg opp i dette med kvinnekurs da, og siden det var slik veien til min første jakt startet ønsker jeg å ta med dette (mer om det i et senere innlegg). Kurs var altså ikke aktuelt for meg.

Det ble delt informasjon i sosiale medier rundt disse kursene for kvinner, og ivrig som jeg var fyrte jeg litt på pluggene og kommenterte hva jeg mente om dette, så vel som andre innlegg. Resultatet var at jeg ble kontaktet av NJFF som lurte på om jeg kunne være interessert i å melde meg på et sånt kurs, for så å være med på et intervju i etterkant. “Takk, men nei takk” svarte jeg vel på det. Jeg ville på jakt jeg,- ikke stå i flokk og lytte til mer teori. Det er bare ikke slik jeg fungerer. Ikke hadde jeg råd heller. Nå grep jeg anledningen til å spørre i vei. Man stiller jo sikker mange rare spørsmål som ny, men jeg tenkte “hvem er vel bedre skikket til å svare enn de som jobber med det”.

Spør man ikke får man heller ikke svar…

Jeg fikk svar skal du vite og resultatet av gravingen min var at jeg ble invitert med som gjestejeger på duejakt.

To dager senere, på et jorde et sted…med masse duer like ved:

Jeg fikk låne nødvendig utstyr og vi rigget oss til med kamuflasjenett i utkanten av åkeren. Etter å ha satt ut lokkeduer satte vi oss godt til rette og ventet. Det var en varm ettermiddag i september og bare det å få sitte sånn og se utover åkeren i høstsolen var for meg et deilig pusterom i hverdagen. Vakkert er det! Treskern gikk og duene var i starten skeptiske, men etter en times tid startet de å sirkle rundt. Tiden forsvinner i mitt hode i sånne stunder, jeg bare er der. Men så, dalte duene nysgjerrige ned mot jordet og vi spratt opp.PANG! En due ned… To timer til gikk og to duer til falt. Jeg hadde fått min første jaktopplevelse, skutt mine første duer og opplevelsen jeg satt igjen med var fantastisk.

Påfølgende helg lagde jeg selvskutt middag. Duebryst med sopp, bacon og rosenkål (landmat.no), med fløtesaus kokt på kraft fra skrog og avskjær fra duene. NAM!

For en opplevelse og for et måltid!

Jeg vil absolutt oppfordre alle førstegangsjegere som har lignende utgangspunkt som meg til å prøve duejakt som sin debut. Det er en forholdsvis rolig og oversiktlig «første jaktopplevelse» og ikke minst, maten er fantastisk. Like så, vil jeg oppfordre alle jegere der ute til å invitere med førstegangsjegere som gjester. Tenk, halvparten av de som tar jegerprøven kommer seg aldri ut på jakt. Jeg har stor tro på at man sammen kan bidra til å øke det antallet i positiv retning og sørge for gode opplevelser sammen.

Så, «hva med lagjakten…droppet du den da eller?»

Neida, så absolutt ikke. Faktisk, så tok det ikke lange tiden før jeg fikk være med på min første rådyrjakt (postjakt). Da sammen med NJFF og God Morgen Norge på TV2. Mer om det i neste innlegg.

Og sånn var det:

Godt kamuflert i utkanten av åkeren.

Lokkeduer på plass.

Undertegnede, korrekt antrukket for anledningen.

Fangsten.

Fornøyd førstegangsjeger.

Duebryst med sopp, bacon og rosenkål.

TBC…

Jeg er Stine

By JegerStine

On 25. januar 2017

In Jakt

Førstegangsjeger – 33år ung.

Jegerprøven i mai 2016 var starten på en ny dimensjon i livet som jeg allerede var så glad i, nemlig livet ute i naturen. Ettersom jeg ikke kjente noen som drev med jakt eller som hadde ønske om å gjøre det tok jeg prøven alene og etter bestått eksamen stod jeg der, klar som et egg og tenkte:

«Hva gjør jeg nå..?»

For, hvor starter man egentlig når man ikke vet hvilken jaktform, eller hvor man skal dra, hvem man kan dra sammen med eller hva man ønsker jakte på for den saks skyld? Spørsmålene er mange når man står der alene, uerfaren og skal komme seg ut på jakt for første gang. For meg var det to ting som drev meg mot å starte med jakt, nemlig mat og naturopplevelsene. Mitt utgangspunkt var jo «jeg vil alt», men jeg kjente ingen med erfaring som kunne gi meg svaret på «hvem, hva, hvor, hvordan». Til mitt hell, er jeg ikke av den sjenerte typen, så jeg startet i en ende og begynte å grave meg frem til svar. Min første høst som jeger har vært spennende og lærerik. Jeg har møtt mange hjelpsomme, kunnskapsrike og generøse mennesker i miljøet som jeg setter veldig stor pris på. Nå håper jeg å kunne gi litt tilbake. På veien sådde mine erfaringer tanker om å starte en blogg rundt blant annet temaet «Førstegangsjeger». Jeg fikk et ønske om å dele erfaringer og om å inspirere andre jaktlystene der ute til å gå hele veien fra teori til praksis – og vips, her er jeg med mitt første innlegg og min første kategori: Jakt.

Bloggen vil først og fremst dreie seg om nettopp jakt, men når den ikke gjør det…hvem er så Stine?

Du vil finne meg i skogen, på fjellet, på vidda, på ekspedisjon, på ski, til fots, på hytter, i telt og under åpen himmel, med primus – eller min favorittplass, foran bålet. Kort sagt så er jeg en jente som elsker naturen i alt i fra sin enkleste form til de mer krevende og mitt ønske er at jeg kan inspirere og motivere flere til å komme seg ut og se gleden i de fantastiske elementene som bokstavelig talt ligger der ute og venter.

Jeg avslutter mitt første innlegg med favorittsitatet mitt, og gleder meg til å dele mer fra min verden med dere:

«Hvorfor sitte inne når alt håp er ute» (sitat: ut.no)

Mitt neste innlegg vil handle om veien fra teori til min første jaktopplevelse, nemlig duejakt. TBC 🙂

(Foto: Espen Michael Farstad)