Heisann.
2. november blir det jaktkveld på Litteraturhuset i Oslo og temaet for kvelden er «Jenter og jakt». Du er selvsagt like velkommen uansett kjønn og alder. En av kveldens foredragsholdere er undertegnede og jeg håper å se så mange jaktglade mennesker som mulig der denne kvelden.
Her kan du gå inn å bestille billetter: Foredragskveld: Jenter og jakt
Inkludert i prisen er inngangsbillett til Camp Villmark 2018, samt en aldri så liten «goodiebag» når du kommer i døra.
VELKOMMEN!
Det er fredag kveld og jeg har akkurat ankommet Jakt og Fiskesenteret på Flå. I peisstua står skjærsliper Asbjørn Lundsvoll (www.godkniven.no), klar til å holde kveldens foredrag i knivsliping. Asbjørn forteller levende og engasjert om Rockwell (HRC), karbider, karbon, varme og kanskje viktigst av alt – nedkjøling! Denne mannen kan virkelig kunsten å lære bort, så vel som sitt fag. Uttrykket «den skarpeste kniven i skuffen» får en helt ny mening denne kvelden og jeg innser fort at knivene mine fortjener langt mer kjærlighet enn hva de har fått til nå.
«Så, hva er egentlig en skarp kniv?» spør jeg.
«Hva skal du bruke den til?»….er kortfattet det svaret jeg får.
Det er langt mer enn «skarphet» som avgjør om en kniv har de rette egenskapene for ditt bruk. I tillegg er korrekt utstyr til, og utførelse av vedlikehold avgjørende. Man blir altså ikke Hellstrøm av å kjøpe dyre japanske kniver, men om du tar godt vare på slakteknivene dine vil du garantert få en enklere jobb når du skal gjøre opp vilt fremover…
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=bQ53S9Q5QaM[/embedyt]
Lørdag morgen: Nyslipte kniver ligger klare på slakteriet. Det samme gjør 5 dåhjort. Sammen med 12 andre deltakere skal jeg nå gjennom et to dagers kurs i slakting og utvomming av hjortevilt. Mannen som holder kurset heter Eivind Lurås. Han er fagkonsulent ved Jakt og Fiskesenteret og er i tillegg dedikert jeger med mye(!) erfaring.
TBT: Før jeg dro ut på min første snikjakt tenkte jeg "Hva gjør jeg hvis jeg feller et rådyr?". Jeg så på videoer om utvomming, flåing og partering på youtube. Jeg er sikker på at jeg ville greid meg da også, men den tryggheten man får i å lære av noen som virkelig kan det, den er utrolig verdifull og nyttig.
Eivind veileder oss gjennom utvomming og flåing «ute i felt» denne dagen. Vi går gjennom ulike situasjoner og får hele tiden instrukser og svar på «hvordan og hvorfor». Innen dagen er omme har vi vel alle gjort en eller flere klassisk feil, men det fine er at vi har lært desto mer. 5 dåhjort er nå ferdig flådd og flyttes over til ren sone på grovkjøkkenet.
Søndag – 12 døgngrader senere: Skotrekk, frakk og hette er på. Vi starter med grovpartering. For en som er synes anatomi er facinerende er hele denne reisen fra a-å utrolig lærerik. I tillegg er det på nettopp dette punktet i prosessen vi begynner å gjenkjenne viltet som den «maten» man ellers ser i kjøttdisken.
Grovpartering ferdig – over til finparteringen og pirkearbeidet. Indrefilet, ytrefilet, entrecõte, bog, flatbiff, osv. Vi renskjærer og står på, mens Eivind hele tiden peker og forklarer hva vi skal gjøre. Jobben gjør vi selv – en deilig følelse!
Finalen: Kjøttdeigen kvernes, før alt vakumpakkes og merkes. Det ville være uhørt å ikke kjøpe med noen kg nå… Vel hjemme denne kvelden entrer dermed 7kg hjortekjøtt kjøleskapet mitt. Nå er det bare modning og tolmod igjen før maten er servert. GJETT OM JEG GLEDER MEG!
For en jeger mener jeg det er essensielt å tilegne seg kunnskap om hvordan viltets reise fra naturen til kjøleskapet går til. Denne lærdommen får du uten tvil best når du står der med en kvass slakterkniv og tar fatt på arbeidet selv, med kyndig veiledning.
Jakt slik jeg erfarer det nå, er ikke en hobby, men en lidenskap som hele meg roper etter å lære mer om. Det er en herlig kombinasjon av naturopplevelser, spenning, kunnskap, fantastiske råvarer og et godt jegermiljø.
Mange av deltakerene på kurset var jegere med flere års erfaring. De ønsket helt enkelt å friske opp kunnskapen og bli enda bedre på å utnytte råvarene. Denne holdningen digger jeg(!) og jeg vil definitivt anbefale en hver å melde seg på kurs, eller oppsøke kyndig veiledning privat for å oppnå best mulig resultat av jakta – jevnlig.
TAKK FOR KUNNSKAPEN OG PÅ GJENSYN.
Jeg befinner meg i Hedmarks dype skoger, på vei til min første elgjakt. Der venter den mest imøtekommende og gjestmilde gjengen jeg har truffet på lenge. Gamle rykter om at elgjakt er forbundet med gubbekultur kan gå og legge seg! Når jeg ankommer blir jeg møtt av Ranghild Ensrud som viser meg rundt på hytta, før jeg hilser på resten av laget og blir invitert inn til middag. I kveld serveres varmrøkt laks, selvfisket av Rolf – naturligvis. Nam! Her skal jeg gjeste i to dager og lære mer om hva som kreves for å kunne jakte på Norges største pattedyr – elgen.
God stemning ved kaffebålet.
Morningen gryr på Jugerud og over vannet ligger morgendisen lett. Frokostbordet er dekket og kaffekjelen klar. Det samme er laget: Thorbjørn, Ragnhild, Johnny, Rune, Rune K., Marianne, Per Erik, Øivind og Rolf – har jaktet sammen i mange år og her er tradisjoner, gode historier og latter i hvert et hjørne. Det er umulig å ikke bli smittet av den herlige steminingen. Jaktleder Thorbjørn Lysfoss kjører briefing før vi drar avgårde. På veien får jeg tips og råd som kan komme godt med ved skuddsjangs. «Lytt til erfarne jegere» sier jeg bare. Vi parkerer og lukker dører så stille som vi kan. Hysj!
Nå lister vi oss gjennom skog og myr og etter en stund er postrekken klar. Hundeførerne begynner gå, med bandhund pga. ulv i området. Jeg lytter spent til stillheten og jaktradioen. Solen skinner, alle sanser er skjerpet og utsikten er upåklagelig. Så lenge man har varme klær og tålmodighet er postjakt balsam for sjelen. Det knaker i skogen og jeg stirrer ut mot andre siden av myra…hva var det?
På vei til post. (Foto: privat)
Pulsen gjør et hopp og adrenalinet pumper. Så blir det helt stille, før det lyder beskjedent over jaktradioen: «Ja, da har storoksen falt…». Dermed blir Rune (Kvarnstøm) først ut med fall denne uken, på posten rett ovenfor meg. Vi blir sittende noen minutter til og avvente ku og kalv som skal ha løpt videre, men når skogen stilner igjen avslutter vi alle og finner veien til Rune´s post. Den er enorm der den ligger. Vakker! Nå starter jobben for alvor. Det skal vommes, før elgen kan transporteres ut med «jernhest» (elgtrekker), deretter skal den fraktes til slakteri for partering og modning. Et så stort dyr krever sitt. Dette er skikkelig lagarbeid og alle bidrar med like stor iver. Opplevelsen av å få følge råvarene til bords er en helt spesiell følelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det er vi alle enige i.
Rune og en skikkelig tøff, stolt Bajas (Foto: Stine Hagtvedt)
Dagens okse ble felt av Rune Kvarnstøm. Øivind hjeleper til med utvomming. (Foto: Stine Hagtvedt)
Jaktleder Thorbjørn Lysfoss trekker elgen gjennom myr og skog. Jernhest må til når man skal frakte nærmere 300kg ut. (Foto: Stine Hagtvedt)
Dagen er på hell og tilbake på Jugerud står jeg på kjøkkenet og skyller av elghjertet som jeg har vært så heldig å få. Dette skal jeg lage viltgryte på senere i uken. Stemningen er på topp og ved middagsbordet sitter jeg full av takknemmelighet for alt jeg har fått oppleve denne dagen.
Elgjakt er ikke bare for de «gamle». Har du et ønske om å jakte elg, må du først og fremst søke – og det er ikke like tunggrudd som jeg først hadde inntrykk av. Det man derimot bør være klar over er hvor mye arbeid som ligger bak denne jakten, særlig etter man har felt en stor okse. Her kreves litt redskaper og selvsagt godkjent ettersøkshund. En voksen elgokse kan veie over 300kg – det krever også sin plass. Ikke så rart at dette er forbundet med årlig tradisjon som gjerne går i arv. Et elglag er liksom en stor familie som en gang i året samles like mye for det sosiale, som for jakta. Ut av det hele kommer fantastiske råvarer som de alle vet å utnytte godt.
Kort oppsummert: Elgjakt er like tilgjengelig for alle, men det krever litt mer planlegging og er for den tolmodige jegeren. Prisen er heller ikke spesielt avskrekkende, så alt i alt – tommel opp!
Grovpartering på gang. Her gjelder det å være varsom for å ikke ødelegge filetene. (Foto: Stine Hagtvedt)
Grovpartering i full gang. Flere lag har hatt en vellykket jaktstart denne dagen. (Foto: Stine Hagtvedt)
Et så stort dyr krever plass. Alle bidrar med å flå og partere. (Foto: Stine Hagtvedt)
Det er flere lag som har hatt jakthellet med seg. (Foto: Stine Hagtvedt)
En stor takk til hele laget som tok så godt imot meg. Dagen etter ble noen stille timer på post for meg, før jeg avsluttet turen ved kaffebålet. Dere har virkelig vist meg sann jaktglede og jeg håper å få komme på besøk igjen ved en senere anledning.
Det er en helt vanlig onsdag i Krampenes. Varangerfjorden gjør seg høy og mørk og utover kvelden slår bølger og sjøskum nærmere og nærmere sjåen. Når vi går inn i huset denne kvelden er det med makt vi lukker døren. Vær og vind – hindrer det de ivrige jegerne i Finnmark i å komme seg ut på jakt mon tro?
Torsdag 09.10 banker det på døra. Det er Mia som kommer på frokost. Mia Karine (Mækele Johansen) er en ivrig jeger fra Krampenes. Denne morningen har hun pakket bilen og er klar for rypejakt, men hun tar seg allikevel tid til en uformell jaktprat. Både stort, smått og rovvilt er like aktuelt. Hun er selvstendig med stor S(!) og er ikke redd for hverken vær, vind, vomming eller slakting. Jegerprøven tok hun i sin tid på skolen og siden den gang har hun vært med på både blandede jaktlag og rene kvinnelag ifb. med elgjakta (som straks står for tur). I dag er det to «kvinnelag» i distriktet, men døren står også åpen for gutta om de vil være med. Her hjelper alle hverandre ved behov, uavhengig av kjønn. Mia beskriver jaktmiljøet i distriktet som godt og har ikke noe inntrykk av at jakt er spesiesielt forbeholdt gutta. Her er alle like velkommene.
Nå drar Mia på jakt. Ute regner det sidelengs og blåser stiv kuling.
Finnmark lever!
Mia Karine Mækelæ Johansen er glad i både jakt, fiske og friluftsliv og lar seg definitivt ikke stoppe av vær og vind.
Det tar ikke lange tiden før vi går opp noen kull, men dårlig vær gjør rypa sky og den flykter på langt hold. Etter noen timer i skikkelig myr og «ris» stopper vi opp for å planlegge veien videre, og helt etter boka letter et kull mens vi står der og skravler. Typis, men heldigvis er vi raske. Hagla opp – rype ned!
Nå står han stiv som en pinne mens snuten trekker inn den velkjente duften av fugl. Dette er jobben hans – og i dag er jeg så heldig å få være med Stegg på «kontoret». Solen gløtter gjennom skylaget i det jeg nærmer meg og plutselig, knappe 5 meter foran meg letter de, mye nærmere enn jeg trodde. PANG! Rypa faller og Stegg apporterer stolt til sin eier, Rune. For et godt team!
Dagen fortsetter gjennom det høstkledde landskapet og plutselig er det stand igjen. Skuddet går og Stegg apporterer på ny. Med to jegere er dagskvota nå full og vi setter kursen tilbake til bilen. Min første opplevelse av fuglejakt med hund var fantastisk. Støkkjakt er GØY, men det er søren meg jakt med hund også! Jeg blir mer enn gjerne med Stegg på kontoret igjen.
Lørdagen lir mot kveld og vi ser ut over Varangerfjorden, mette og trette etter en fantastisk rypemiddag. Sjøen roer seg nå. I morgen fortsetter jakten – på havets gull..
Stegg på «kontoret».
Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…
Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.
Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).
Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!
Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.
Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.
Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…
Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…
Det som startet som en vårdrøm blir nå virkelighet. Sammen med NJFF skal jeg nå jakte meg gjennom Norge. Målet er å besøke alle landets fylker og lære om jakt- og mattradisjon som er typisk for distriktene.
Med meg på deler av reisen er min 7år gamle datter, samt flere små og store gjester. Vi skal jakte, fiske, plukke, sanke og høste. Barna skal få være med på hele prosesser og vi skal speke, tørke, grave – vomme, sløye, flå og slakte.
Kort sagt: Vi skal følge råvarene helt til bords!
På veien ønsker jeg også å bli bedre kjent med den norske kvinnelige jegeren i distriktene. Hva er avgjørende for at vi faktisk kommer oss ut på jakt? Hvilke forventninger har vi og hvordan blir vi møtt i jaktmiljøet?
Følg med her på bloggen og www.njff.no .
Så, hvor kommer egentlig maten fra…? (Foto: privat, ingen gjenbruk)
Duejakt med mamma er både spennende og kjedelig, men korn er også et spennende tema. For, hva liker egentlig duene best? (Foto: privat, ingen gjenbruk)
Jentene til min kjæreste tittet innom da jeg var på slaktekurs i sommer. De var spente og nysgjerrige på de 5 dåhjortene som nettopp var vommet. (Foto: privat, ingen gjenbruk)
Hamburger´n gror ikke i kjøledisken og fiskepinner vokser ikke på trær! Barn har rett til, og godt av å lære om hvor maten faktisk kommer fra.
I skrivende stund sitter jeg foran vedovnen på fjellet og kikker på et enormt gevir. Vannet koker og i den store kjelen ligger skallen. Den skal renses og klargjøres. Mitt første hjortevilt ble altså en skikkelig storbukk. Et DYR!
For det var «dyr» de het fra gammelt av, villreinen, som kom hit for over 12000 år siden og som førte jegerne til det som senere ble Norge. Villreinjakt har en lang historie her i landet og med sin intense spenning, smidighet og blodslit har denne jakten gitt meg opplevelser som jeg aldri vil glemme.
Solen står opp. Varme klær, niste og fjellduken er med. Vi setter oss på post, tar frem kikkertene og saumfarer landskapet for rein, men alt vi ser er stein. «Har de rørt seg siden sist mon tro?»
Solen går ned uten fall denne dagen, men håpet kribler fortsatt i magen.
Tilbake på post er landskapet atter tomt og tolmodigheten blir satt på prøve. Vi beveger oss ut terrenget mot ettermiddagen. Med falkeblikk og kikkert undersøker vi hver krik og krok. Plutselig – der står de!
Tre bukker har søkt vind på en topp, bare 2km fra oss. I kikkerten troner gevirene majestetisk i silhuett og vi begynner å smyge oss gjennom landskapet, styrt av vind og terreng.
30 meter – vi ligger i skjul bak en stein uten skuddsjangs i det de plutselig setter fart og går rett mot oss. Pulsen min raser der vi ligger og jeg tør knapt å blunke. Nærmeste bukk står nå bare 3 meter unna og pruster. Av alle naturopplevelser jeg har hatt, er dette den mest intense. Jeg føler meg helt enkelt priviligert som får oppleve noe så mektig.
Plutselig er det noe som støkker dem og de bykser noen meter bakover, men heldigvis roer de seg kjapt og tasser videre i terrenget. Nå gjelder det!
60 meter – Bakgrunnen er sikker og jeg har godt anlegg på en stein. Alle sanser er skjerpet og jeg venter på fritt dyr. En – to – tre: SKUDDET GÅR, rett der det skal. Vi holder oss rolig og avventer. Han er stor og får et oppfølgingsskudd før han FALLER.
#DENFØLELSEN av å ha felt mitt første hjortevilt var intens. Jeg kjente en enorm respekt og takknemlighet der jeg lå. Nå smilte jeg fra øre til øre og greide ikke holde igjen lykketårene. Det var helt nye følelser som dukket opp i meg, men disse kan faktisk ikke beskrives med ord – de må oppleves!
Geviret var enormt og den ene siden klart større enn den andre. Han hadde nok gått med en skade over flere år, for han gikk med hodet skikkelig på skakke. Antakelig hadde han skadet seg i kamp med en annen bukk for lenge siden.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=Bd9XfqslTA4[/embedyt]
Utvomming, flåing og grovpartering – alt dette stod nå for tur ute i felt. Klokken rakk å bli 21:30 før vi kom oss avgårdre med to tunge sekker og et monstergevir. Vi gikk sakte, skritt for skritt og det ble etter hvert bekmørkt. Etter 3,5 timer var vi nede og begynte pakke inn i bilen, deretter bar det til Jakt og Fiskesenteret hvor vi veide og hang opp kjøttet. Da jeg endelig krøp under dynen var klokken blitt 03:00 og jeg sovnet på et blunk.
Børsa, en gammel Mauser 308 win – har jeg fått av min svigerfar. Han har vært ivrig reinsjeger på Hardangervidda i mange, mange år – så at mitt første hjortevilt med denne ble en skikkelig storbukk, det føltes faktisk litt spesielt.
VILLREINJAKT er definitivt noe for meg. Det er en krevende, intenst og HELT RÅTT!
En stor takk til Eivind Lurås og Jakt & Fiskesenteret for finfin veiledning og masse ny lærdom. Med dette går startskuddet for mitt prosjekt «Jakten på Norge». Med meg på deler av prosjektet har jeg Norges Jeger- og Fiskerforbund. Artiklene mine skal således merkes som annonse / reklame.
«DET HAR JEG ALDRI GJORT, SÅ DET KAN JEG HELT SIKKERT!»
Dagen etter ble halve hjertet stekt til forrett, mens resten blir speket. Tungen ble kokt og jeg tror vel min datter er alene i klassen om å ha reinsdyrtunge på matpakken denne uken. NAM! Nå skal kjøttet modnes, før jeg kan finpartere det og følge det helt til bords
Skallen kokes i vognskjulet til svigers før den kan plukkes ren.
Foto og video: Stine Hagtvedt
Jegerprøven er bestått og nå trenger du jaktvåpen til den eller de jaktformene du skal bedrive.
Nå som du er innført i jegerregisteret kan du sende «søknad om tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen og våpendeler» til lensmannen eller politikammeret der du er folkeregistrert. Dette er et skjema som du kan hente på nærmeste politistasjon eller lensmannskontor. Det kan ikke lastes ned på nett, men det er mulig å bestille det tilsendt i posten flere steder. Skal du søke om flere våpen må du ha ett skjema per våpen.
Du må også huske å legge ved nødvendig dokumentasjon til søknaden. Du finner oversikt over dette på politiets nettsider: Søke om våpentillatelse.
For å få tillatelse til å inneha eller eie våpen i Norge må du oppfylle kravene som våpenloven setter til personer for å få våpenkort. Det er de samme kravene som gjelder dersom du skal låne våpen.
Skal du låne må både du og utlåner fylle ut en utlånserklæring sammen. Denne er gyldig i inntil fire uker og skal være med deg på jakt, trening og transport av våpenet, eller kort sagt – den skal alltid være med. Ved utlån av halvautomatiske våpen må låneren selv ha gyldig våpenkort for tilsvarende våpen.
Personlig lånte jeg både hagle og rifle det første året, men jeg kjøpte også våpenskap og sendte våpensøknad på begge deler ganske tidlig. Behandlingstiden på våpensøknader kan være lang i storbyene, derfor er det like greit å være tidlig ute om man vet at man uansett ønsker å kjøpe innen 12mndr. En godkjent våpentillatelse er gyldig i 12mndr fra innvilget dato og skal fremvises komplett til forhandler / selger ved kjøp, for ferdig utfylling. Husk å ta vare på den blå delen. Den vil være ditt midlertidige våpenkort frem til du får ditt nye i posten.
I år starter jeg sessongen med mine første egne jaktvåpen. Det kjennes bra. På veien har jeg dannet meg noen meninger om hva som er fornuftig pris å legge seg på når man kjøper både våpen og utstyr til jakta, men de får jeg ta i et eget innlegg.
I mellomtiden – SKITT JAKT!
Du vet, når fiskestangen står som en bue i fult spenn og det rykker og napper i snøret. De små fingrene dine tviholder så knokene blir hvite og du sveiver for harde livet. Forventningene er skyhøye! Den glitrer i det den nærmer seg overflaten og varsomt får du endelig trukken den helt i land. Nå er den sleip, rar og fin og det aller beste – den er din!
Min datter fikk sin første fisk, en markell, da hun var 2 1/2 år gammel. #DENFØLELSEN vil hun aldri glemme!
#DENFØLELSEN av å ha fått din aller første fisk, kan ikke beskrives. Den må oppleves!
I helgen var min datter og jeg på FISKESOMMER i Sandvikselven. Der fikk hun øve seg på kasteteknikk med dyktige sportsfiskere fra Bærum Jeger og Fiskeforening. Engasjerte instruktører med godt humør og masse kunnskap stod klare til å lære bort litt, og enda mer – om små og store fiskegleder til alle som møtte opp. Her fikk vi også innføring i teknikk på fluefiske med sportsfisker Roar Thoresen. Dette var kjempegøy!
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=wznAN2arBRM[/embedyt]
«Fiskesommer» arrangeres nå for 14. året på rad av NJFF og er et arrangement der alle barnefamilier kan delta, uansett hvor i landet man befinner seg. Lokallagene arrangerer dette i sine nærområder og det er helt gratis å være med. De stiller med stenger, sluker, mat og drikke – så alt man må gjøre er rett og slett å møte opp. Her er det ingen konkurranse eller krav til erfaring, bare hygge.
Godt oppmøte av flinke, tolmodige instruktører fra Bærum jeger- og fiskeforening.
FISKE er for meg noen av de fineste barndomsminnene jeg har. Om sommeren kunne jeg stå time etter time med fiskestangen å nyte roen og den samtidige spenningen. Det handlet kun om å «være der man var», alene, med venner, eller sammen med pappa. FISKE er på en måte tid som står stille i en ellers hektisk hverdag. Man har tid til å prate, tid til å lytte og tid til å være stille – SAMMEN.
Jeg vil beskrive fiske med ett ord for barn: KINDEREGG! Slagordet "tre ting på en gang" stemmer nemlig så godt med hvordan jeg opplevde dette selv: 1: spenning (overaskelse - man vet aldri hva som biter på kroken) 2: utfordring (teknikk) 3: god mat
Så,- om du ønsker å lære mer om en aktivitet der både du og barna dine får «tre ting på en gang», haugevis av kvalitetstid sammen og gode minner for livet, da bør du definitivt hive deg med på FISKESOMMER der du bor.
Min datter har etter hvert fått god dreis på kasteteknikk med sluk. Dypt konsentrert og veldig spent…
HVOR FINNER DU DET?
Det arrangeres over hele landet og lokallagene annonserer datoer både i sosiale medier, på nettsidene sine og i lokalaviser. Du kan enkelt søke det opp ved å google «fiskesommer» og stedsnavn der du bor, eller du kan ringe til den lokale jeger- og fiskeforeningen. Finner du det fortsatt ikke? Skriv en kommentar med hvor du holder til her, så skal jeg gjerne hjelpe deg videre.
Mamma (undertegnede) kan brukes som instruktør, bærehjelp, klatrestativ og til å løsne kroker i elven…
BLI MED PÅ #FISKESOMMER og inspirer flere til å oppleve #DENFØLELSEN.
Til slutt, et lite eventyr fra virkeligheten:
En gang «for veldig lenge siden» var jeg 7 år og fikk en skikkelig stor torsk midt i Oslofjorden. Den var 10kg og enorm! Pappa sitt stolte smil kunne strekkes rundt hele jordkloden og den kvelden gikk vi «visningsrunde» hos naboene – pappa, torsken og jeg.
GOD SOMMER OG SKITT FISKE!
En januardag på t-banen mot Oslo: Rundt meg er et hav av forskjellige mennesker som alle er på vei til jobb. Noen gnir fortsatt søvnen ut av øynene, mens andre ser ut til å være godt nedi 5. kaffekoppen. Ville i blikket i flotte business klær står de der – klare til å være på jobb «i går». Fremme før de har dratt… De tar sats ut av t-banen!
Mens jeg sitter der, hører jeg på «Fortere» (Odd Børretzen) og ser på bilder og video fra året som gikk. Det er stort sett bilder fra jakt, fiske og andre naturopplevelser jeg ser på. Stunder og opplevelser, der jeg kun var der jeg var – til stede i øyeblikkene. Jeg kjenner meg så utrolig heldig som får, og har fått oppleve så mange fine stunder der tid og stress ikke finnes. En deilig påminnelse der jeg sitter på vei inn til hovedstadens morgenrush.
NESTE STASJON – MAJORSTUA!
Flere mennesker raser ut dørene og inn i hverdagen. Ved ukens ende husker mange av de knapt hva de har gjort, for de var aldri til stede.
Mens jeg sitter der på t-banen klipper jeg sammen en liten video med noen av disse stundene. Det er ikke noe fancy, men den sier noe om det pusterommet naturen er i mine øyne.
«Alt går så fort i våre dager», prater Odd Børretzen…
Kanskje skulle man spilt denne låta høyt på t-banen i sånne stunder, litt sånn for å minne folk på hvor viktig det er å «være der man er» (sitat fra min datter), før det er for sent.
«Evigvarende…skulle ønske det var meg»
Og her er t-baneturens lille video (husk lyd!):
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=YxHzfxkmAMM[/embedyt]
Powered by WordPress & Theme by Anders Norén
