Tag: rådyrjakt (Page 1 of 2)

Første fall for egen hund

Jeg står der skjelvende og hører Ronja komme mot meg i full los. Det ryker av løpet i det jeg knekker hagla, og plutselig strømmer det på med minner. Alle timene jeg har hatt i skogen i disse 3 årene som jeger raser plutselig gjennom hodet som lysbilder.

Og så, tar følelsene fullstendig av.

JAAAAAA! roper jeg, og løper Ronja i møte på fallet. Stolte tårer renner i strie strømmer nedover kinnet, og jeg roper igjen; JAAA! Jeg setter meg ned på knærne og stryker fingrene gjennom pelsen på det vakre rådyret, mens jeg roser hunden min ustanselig. Hun er tydelig stolt. Det er vi begge – stolte som påfugler.

Der og da falt alle brikkene på plass. Jeg hadde felt rådyr for min aller første jakthund, for første gang. Alle timene i skogen, all trening, alle opplevelsene til nå – ble samlet i ett intenst øyeblikk. Jeg var mildt sagt euforisk.

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=r4IY9VBZ0CY[/embedyt]


Det er nå 3 år siden jeg tok jegerprøven, og gudene skal vite jeg har hatt mange timer i skogen siden da. Spesielt på rådyrjakt.

Min første rådyrjakt fant sted 27. September 2016. Jeg var førstegangsjeger, og var invitert med av NJFF og God Morgen Norge på TV2 – til en reportasje om nettopp rådyrjakt og den positive utviklingen av kvinnelige jegere i Norge. Den dagen kommer jeg nok aldri til å glemme. Den dagen endret nemlig livet mitt…

Klokken var vel rundt 6 da vi møttes den morgenen. Jegerne, fotografen, reporteren med den hvite lua, og jeg – en rimelig nervøs og veldig spent førstegangsjeger. Hva hadde jeg i vente?

Etter et lite intervju foran bålet var det så tid for jakt. Jeg skulle være med Anne Mette Kirkemo (fylkessekretær i Buskerud JFF) på post, og med oss hadde vi fotografen, og reporteren Knut. Det tok ikke lange tiden fra hunden ble sluppet til det ble los. Men, selv for en helt blank førstegangsjeger ble det raskt åpenbart at det var liten sannsynlighet for at losen skulle komme vår vei. Det er nemlig ingen fordel å ha med seg en fotograf som til stadighet må flytte på seg, og en skikkelig skravlesyk reporter når man sitter på post. Men, lyden av losen gav meg like fult gåsehud fra første boff. Jeg var hypnotisert!

Gjengen på post.

En ganske så spent førstegangsjeger…

Da sendingen var over og TV2 hadde forlatt skogen tok vi fatt på en ny runde, og denne gangen fikk jeg sitte alene. Jeg husker jeg satt musestille i min egen kropp og bare ventet på å høre musikk i skogen igjen, men den lyden jeg straks skulle få høre var hverken fra los eller rådyr. Det knaket plutselig i tetta bak meg, etterfulgt av en slags pesing og prusting. Det kom nærmere, og jeg satt der stiv som en statue med puls i 120. Ut av tetta, bare 7 meter fra meg braste det plutselig ut en flott elgku. Hun stoppet opp og kikket på meg, mens lyden av prustingen kom stadig nærmere.

Gåsehuden reiste seg raskt på hele kroppen – i det kongen selv steg frem bak kua. Jeg husker jeg følte meg enormt….liten, der jeg satt på en tue og kikket opp på disse majestetiske dyrene. De stod der noen sekunder og så på meg, men det var tydelig at oksen hadde klare planer for hva som skulle skje videre den dagen, og de to prustet seg straks videre innover i skogen. FOR ET ØYEBLIKK!

Selv om det ikke ble noe rådyr dro jeg allikevel hjem med sekken full av opplevelser, og på toppen av det hele skulle det vise seg at jeg også hadde truffet blink på en helt annen arena denne dagen, nemlig kjærligheten.

Den snakkesalige reporteren med den hvite lua, Knut Torgersruud Jr. – svarte JA(!) – da jeg fridde til han nå i høst.

Han sa JA, 24.10.19! Foto: privat

(Ryktene sier visst at det kommer til å bli et helt vilt bryllup….)


Det ble mange timer med rådyrjakt videre den høsten, både på smygjakt i Aurskog og som gjestejeger i Vestfold. Jeg var også på skogsfugljakt, duejakt og revejakt. Men, lyden av rådyrlos hadde hypnotisert meg fra første sekund og to år senere kom dermed Ronja Jr. inn i livet mitt, som min aller første jakthund.

Ronja, er en Basset fauve de bretagne og en drivende hund som jeg ønsket å bruke til både rådyrjakt og blodspor. Å skulle trene jakthund var nytt for meg, så her var det bare å starte i det små med dressur og trening, søke råd og erfaring – og ikke minst; komme seg ut i skogen.

1,5 år senere feller jeg rådyr for min aller første jakthund på Frosta i Trøndelag, kun 2 timer etter at Arne Jørstad hadde felt første dyret for henne.

IKKE NOK MED DET…

Uken etter fikk pulsen atter kjørt seg, da jeg meldte oss opp til blodspor- og fersksporprøven. Gjett hva –> VI GREIDE DET, og Ronja er med det nå også offentlig godkjent ettersøkshund.

Å få oppleve så mange gode resultater av all trening og samarbeid med sin firbeinte jaktvenn på en uke er rett og slett så RÅTT, at jeg knapt finner ord for det, annet enn at jeg er ekstremt takknemlig.

Sammen er vi dynamitt! 🙂

På disse 3 årene har jeg hatt en enorm reise, og ryggsekken er nå så proppet av fantastiske jakt- og naturopplevelser at jeg knapt greier å forstå alt jeg har vært så heldig å få være med på.

Livet som jeger har uten tvil vært en enorm berikelse for meg, og jeg kan knapt vente på alle opplevelsene som bare ligger der ute og venter. Om du går med en liten drøm å ta jegerprøven har jeg et klart og tydelig budskap: GJØR DET, GJØR DET, GJENNOMFØR DET!

#JAKTGLEDE

Lokkejakt på rev og bukk med Tor Ola Dehli

Tor Ola Dehli er mannen som innførte lokkejakt på rev til Norge. Han holder jevnlig kurs og foredrag, driver nettbutikken STORFANGST.NO og lever av jakt og fiske.

Det er få som kan skilte med å ha innført en helt ny jaktmetode, men det kan altså Tor Ola. Etter et møte med svenske Ulf Lindroth ble han så facinert av lokkejakt på rev, at han tok det hele med seg til Norge. I Nord Amerika har de drevet med dette siden tidenes morgen, men i Norden ble ikke dette praktisert før Lindroth og Dehli kom på banen. I dag er dette en spennende og morsom jaktmetode som mange utøver, og den kan være riktig så effektiv, så lenge man gjør det riktig(!).

For, hvordan lokker man egentlig på rev? Hvilke typer lokk bruker man, og når? Hvor lenge og hvor frekvent? Bruker man tenner, og hvor langt inn på fløyta blåser man? Hvordan skal man plassere seg ift. vinden?

Tor Ola demonstrerer lokking på rev med «Trøndermusa».

Et godt utvalg av ulike lokker. Hør flere i podden.

BUKKEJAKT: Det er ikke bare rev Tor Ola lokker på. Han lokker naturligvis også på bukk, og uansett om du skal lokke på det ene, andre, eller både og – denne episoden bør du ikke gå glipp av!

Jeg garanterer en lærerik og underholdende episode, med flere eksempler på ulike lokkelyder, teknikk og viktige tips som kan spare deg for mange nybegynnerfeil.

Og – det aller viktigste budskapet for lokkejakt på rev er:

IKKE LOKK PÅ REV UNDER DÅRLIGE FORHOLD!

…hvorfor får du høre i podden.

Fra landlig idyll på Gran i Hadeland, her er Tor Ola Dehli om lokkejakt på rev og bukk (ps: sjekk min instagram for video):

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6757409/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

Bildekred header og episode: NJFF

«Et vilt liv» med Jens Kvernmo

Jens Kvernmo er en lidenskapelig jeger og friluftsmann, eventyrer, foredragsholder og skribent. Han har laget flere TV-programmer fra den norske villmarka, blant annet «Vinterdrømmen» på NRK1. I fjor vant han også reality-serien «Alene» på TV2, og i år ble han kåret til Årets Villmarking 2018.

Det handler om å overleve i naturen med minst mulig utstyr. Jens lever livet som fangstmann og pelsjeger på mange av turene sine, inspirert av sin bestefar og oldefar. «Når man lever slik verdsetter man alt så mye mer, også maten. Får du ikke rype eller fisk den dagen…ja, da må du legge deg sulten».

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6638283/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

 

På hjortebanen med Eirik Andreassen

Jeg har tatt turen til Hjortebanen på Løvenskiold. Der møter jeg Eirik Andreassen som er instruktør på både rifle, hagle og jegerprøven. Vi tar en prat rundt viktigheten rundt trening, krav til oppskyting og hvordan DU som storviltjeger kan utfordre deg selv og bli en tryggere jeger, med best mulig forutsetninger for å håndtere ulike skuddsituasjoner på storviltjakt.

OBS: Dette opptaket er gjort på en skytebane og omgivelsene er deretter, så ikke sett på fult volum 🙂 Benytter samtidig anledningen til å presisere hvor viktig det er med godt hørselvern!

[podcast src=»https://html5-player.libsyn.com/embed/episode/id/6585628/height/360/width/450/theme/standard/autonext/no/thumbnail/yes/autoplay/no/preload/no/no_addthis/no/direction/forward/» height=»360″ width=»450″ placement=»top» theme=»standard»]

Download

ENJOY!

VOFF! Familieøkning

Lynne: Sta, Kjærlig, Omgjengelig, Tilpasningsdyktig, Modig, Selskapelig

De som kjenner meg flirer…. «som hund, så eier» får jeg høre. Vel, jeg kan innrømme jeg er sånn passe sta til tider, på en positiv måte. Gir sjeldent opp når jeg har bestemt meg for noe. Resten passer vel det også, for til tross for at jeg trives best i skog og fjell uten spor og lyd av andre folk – så næres jeg av det sosiale også.

Det sies også at den har et «rolig og hengivende vesen»… Vel, noen ulikheter må man jo ha for akkurat der er jeg nok mer lik en fuglehund, gira!

Basset fauve de bretagne, eller «Fauve» som den gjerne kalles, er den mest kompakte av bassetrasene. Det er en svært populær jakthund i Frankrike og den benyttes blant annet til jakt på villsvin, hjort, rådyr, rev og hare – og er dessuten en utmerket sporhund.

Nå blir rådyrene gode, turene enda triveligere og mye arbeid skal legges i en god jakthund og det som forhåpentligvis også vil bli en fremtidig godkjent ettersøkshund.

Dette blir en følgesvenn i mange, mange år som vil få plenty dressur, kurs, mosjon og kjærlighet. Familieforøkelsen vil finne sted nærmere sommeren og mens vi venter er det nok av tid til forberedelser og til å GLEDE SEG!

Et nytt liv venter…

Her er et lite prakteksemplar av rasen. Högmossens Devin, aka Jølle er 3 år og Norsk / Svensk Viltsporchampion og Norsk / Svensk Jaktchampion. Jeg har sett Jølle i action og han er mildt sagt rå(!) og dessuten veldig kosete når jobben er ferdig.

Bukkejakt i Buskerud

Den som venter på noe godt…

Det lydløse tøyet er på, kikkerten henger rundt halsen og børsa på skuldern. Klokken er 18.30 i det vi tråkker varsomt innover i terrenget og begynner å kikke etter sportegn. Stille nå…

Ved utkanten av en åpen slette finner vi et tørket avtrykk i gjørma og etter et par timer har vi sett flere gamle feiemerker, noen med med oppsparket mose omrking. Det er altså håp.

Mørket faller på og vi går tilbake dit hvor vi fant avtrykket. I utkanten av denne sletta skal jeg sette meg før solen står opp på ny. Vi pakker sammen for kvelden og drar tilbake på hytta. Den nye kunnskapen jeg har fått under veis lagres, før jeg kryper ned i soveposen min og stiller vekkeklokken på 03.15(!).

Kullsvart bålkaffe hadde smakt sinnsykt godt nå, men det har vi ikke tid til. Lyd, lukt og bevegelser «times og tilrettelegges» som Olsenbanden ville sagt, for her skal det jaktes!

Klokken var nå blitt 04.30 og det begynte å lysne. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk besøk. En hare holdt meg med selskap en times tid før den hoppet videre. Samtidig begynte jeg å høre rasling i buskene bak meg. Lyden av urter og løv som ble «nappet» og tygget virket nærme, veldig nærme! Nå kjente jeg pulsen stige og jeg begynte rolig å tilpasse retningen jeg satt i. På mitt høyre øre lød plutselig et «knekk» like bak meg og buskene begynte å røre på seg. Ut kom en rågeit, gylden og vakker – knappe 7 meter fra meg. Dæven så stille jeg forsøkte sitte.., men kroppen ristet som et aspeløv på innsiden. For et vakkert syn! Hun gikk rolig noen meter og luktet på gresset, før hun stoppet opp og virket til å ha fått lukten av meg. Deretter spratt hun over sletta og inn i buskene på andre siden.

Nå er det bare å sitte i ro og vente på bukken tenkte jeg. Lys våken av adrenalinet og klar som et egg satt jeg der på krakken og ventet, ventet og ventet. Bena begynte gradvis å sovne på tur og etter hvert hørtes lyden av omgivelsene som var i ferd med å våkne. Det var på tide å gi seg nå.

Jeg satte fra meg børsa og strakte meg etter sekken for å pakke sammen. Plutselig ser jeg noe komme løpende i sidesynet – der kommer reven i fult firsprang over sletta med en rådyrskank i kjeften. Jeg griper etter børsa, reiser meg rolig og venter – den stopper et sekund og skuddet går…

Reven slipper unna med skrekken, men rådyrskanken ligger igjen på bakken. Så ble det ingen fall denne gangen, men den som venter på noe godt…

JegerNansen og fasilitetene

Finse: Store polarhelter som Nansen og Amundsen skal ha oppholdt seg her. Shackleton var her flere ganger. Han kalte området for «Antarktis i miniatyr» og brukte det som treningssted før sine store ekspedisjoner. Landskapet her er vakkert og isen på Finsevatnet er fylt med kitere. Påsken har for alvor inntatt fjellheimen og turglade nordmenn og turister velter ut av toget med full oppakning, klare for et lite stykke Norge.

På det historiske hotellet Finse 1222 skal det holdes foredrag om nettopp Fridtjof Nansen. Foredragsholder er Harald D. Jølle som har utgitt flere historiske tidsskrifter og bøker, deriblant boken Nansen. Oppdageren.

Harald forteller om polfareren, vitenskapsmannen og oppdageren, men han forteller også om JEGEREN Nansen – som var opptatt av de enkle naturopplevelsene. Han forstod ikke behovet nordmenn hadde for å reise til fjells i flokk med alle mulige fasiliteter tilgjengelige. Skulle man ut i naturen var det for å finne roen alene, eller med enkelt selskap, uten bordservering, høye hæler og myke senger. Jaget etter det glade friluftsliv gjorde folket så utslitt at de nærmest trengte ferie etter ferien. Ikke rent ulikt hvordan det er i 2017…

Nansen var etter alt å dømme en ganske ivrig jeger, men hva kom først? Var det polarferdene som bragte han til jakten eller omvendt?

Med jakten fant han mening og kanskje var det for Nansen, som for meg,- at tiden står litt stille når man er der ute med børsa og naturen. Godt kameratskap, samarbeid og lyden av naturens spennende stillhet. Nærmere naturen kommer man ikke.

Harald leser høyt fra boken et utdrag fra noen av Nansen sine fangstrapporter i årene 1911 – 1915. Tallene taler for at jakt var mer enn en bigeskjeft for den kjente oppdageren.

1911:  550 liryper, 37 fjellryper, 6 ender, 10 storfugl, 15 orrfugl og 7 diverse
Totalt 625 fugl – og 12 harer.

1914: 484 ryper, 26 skogsfugl og 27 harer.

1915: 385 ryper og 33 skogsfugl.
(Dette året beskrives som et dårlig jaktår)

I 1915 skal han også ha vært på reinsjakt i områdene rundt Nordfjella, Haugastøl og sørover. Totalt skal han ha rapportert om 23 felte reinsdyr på 3 mann. Man må vel kalle det en vellykket jakt.

Arkivbilde fra Nasjonalbibloteket: Fridtjof Nansen sammen med venner på jakttur på Hardangervidda. Her er han (til venstre) sammen med Dr Brunn(?) og Andreas Klem, hotelldirektør fra Haugastøl, ved teltet som de overnattet i.

 

Det var lysten på jakt som førte ham inn i vitenskapen og polarferdene, som skapte hans berømmelse og store gjennomslagskraft.

(Sitat: Svein Solli – forfatter av boken JEGEREN FRIDTJOF NANSEN)

 

Jegerjente, fortell meg din historie

I dag er hver syvende jeger kvinne og antallet øker sakte, men sikkert. I følge nye tall fra SSB har antallet kvinnelige jegere økt med 21 prosent de siste 5 årene. Jeg er stolt av å være en del av disse og har lyst til å bidra til at dette tallet øker.

At antallet kvinnelige jegere er økende er i seg selv super flott, men desverre så er det sånn at det kun er omtrent halvparten av de som tar jegerprøven som faktisk kommer seg ut på jakt. Jeg vil gjerne finne ut hvorfor det blir slik og hva som skal til for å få disse jentene hele veien fra teori til praksis.

JEGERJENTE(r) – JEG VIL HØRE DIN HISTORIE og bli bedre kjent med den norske, kvinnelige jegeren.

Ingen aldersgrense her altså. Formålet mitt er å finne ut hva vi jenter faktisk mener om jegeropplæringen, miljøet og veien fra teori til praksis, i en (enn så lenge) relativt mannsdominert verden. Dette vil jeg samle sammen og dele gjennom innlegg og artikler for å løfte fokuset og forhåpentligvis inspirere og veilede etternølere til å komme seg ut på jakt.

– Hvor lang tid tok det fra du tok prøven til du faktisk kom deg ut på jakt?

– Har du noen tanker rundt hva man kan gjøre for å øke andelen kvinnelige jegere?

– Hva er det som driver og motiverer deg til å holde på med jakt?

– Hva slags nettverk hadde du innen jakt da du tok prøven?

– Har du tatt noen kurs i etterkant, og hva er i så tilfelle din erfaring med disse?

Spørsmålene er mange…

JEG VIL HØRE DIN HISTORIE OG DINE MENINGER!

Send meg en e-post til: stine@jegerstine.no

Ha en finfin dag! 🙂

På jakt med The New York Times – ‘Just See How I Shoot.’

I vinter var jeg på rådyrjakt med The New York Times sammen med Anne-Mette Kirkemo, Line Lillebø Osfoss og informasjonssjefen i NJFF – Espen M. Farstad. Med oss på jakten hadde vi journalist Stephen Castle og ingen ringere enn en av verdens mest inflytelsesrike fotografer, Lynsey Addario.

De ønsket å lage en artikkel om den økende anndelen kvinnelige jegere i Norge og i dag kan du lese resultatet her (klikk på linken under):

‘Just See How I Shoot.’ In Norway, Women Are Joining the Hunt.

 

HOLMESTRAND, Norway — Shotgun at her side, Stine Hagtveldt Viddal stops at a bare patch of ground in this valley, which is thick with pine trees, pointing to the spot where she helped hunt and then skin a roe deer a few weeks ago. Taking out her phone, she shows a photo of herself holding the animal’s heart in the palm of her hand, then another of the meal she made from it later that day.

 

Vel, hjertet har jeg skrevet om tidligere i innlegget Et hjerte til din valentin.
Og, har du ikke smakt rådyrhjerte enda kan jeg anbefale det på det varmeste 🙂

 

 

 

Med vommen i hånda

Hva gjør man når viltet er felt og man står der alene i skogen? Jo, man vommer. Utvomming, som det heter – bør skje så raskt som mulig for å hindre spredning av bakterier. Før man legger ut på jakt alene bør man helst ha gjort litt research på dette så man vet hvordan man skal håndtere viltet riktig. Det er stor forskjell fra teori til praksis og dersom man er ømfintelig for lukt, blod og den indre anatomien bør man kanskje holde seg til lagjakt slik at andre kan gjøre den nødvendige jobben. Jeg synes det er viktig at den som ønsker å begynne med jakt har et realistisk bilde på hva man kan vente seg – når man står der med vommen i hånda.

Det finnes mange gode sider med detaljert beskrivelse av utvomming, så jeg skal ikke skrive i detalj her, men jeg ønsker å vise realistiske bilder, for det er jo tross alt slik det ER. Vom er vom! Hygiene og respekt for viltet synes jeg er viktig. Jeg har med meg helt vanlige rene oppvaskhansker, EKA Swingblade (med bukåpner), strips og antiback våtservietter når jeg drar på jakt nå.

     Denne bukken var avlivet av viltnemda pga. skader ved påkjørsel. Den var litt oppblåst ettersom det gikk noen timer før jeg fikk vommet den, men organene var stort sett intakte. Praksis er beste måte å lære på. Her fikk jeg god veiledning av en dyktig og erfaren fagmann.

Lytt til erfarene folk – da lærer man seg gode rutiner.

  

  

Her vommer jeg rådyret med den hensikt å lage så lite åpning som mulig for forhindre for mye rusk og rask. Skal man for eksempel overnatte ute er det greit å gjøre det sånn, også fordi man unngår for rask nedkjøling av kjøttet ved å bevare skinnet på. For en som elsker teltlivet er dette fin kunnskap.

Hjerte og lunger også ute. Har du lest mitt innlegg «Et hjerte til din valentin«?

Det finnes minst et titals måter å vomme hjortevilt på. Det vil si, det kan virke som hver og en har sin egen metode, noe som kan være litt forvirrende. I tillegg er det også spesielle krav til utvomming dersom man for eksempel skal selge kjøttet. Jeg skal ikke skrive om det her, men jeg vil anbefale Hjortefall sitt innlegg om Utvomming av hjortevilt. Som sagt, – praksis er beste vei for å lære, så dersom noen på laget feller dyr, vær gjerne frempå og spør om du kan få lov til å være med på utvommingen og den videre prosessen.

 

Lykke til 🙂

 

 

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén